Ord Om ordet

Den hellige Familie

Sir 3:2-6, 12-14: Herren vil at barna skal ære sin far og lyde sin mor.
Kol 3:12-21: Ha kjærlighet som binder alt sammen til fullkommen enhet. 
Matt 2:13-15, 19-23: Herrens engel viste seg for Josef i drømme.

Festen for Den Hellige Familie fyller hundre år i år. Den ble feiret her og der, lokalt, fra sekstenhundretallet av, men det var Pave Benedikt XV som i 1921 gjorde den til festdag for hele Kirken. Han så ellers Kirken som en familie. La meg gi et eksempel. Den 30. juli 1916 inviterte han Romas barn til gudstjeneste. Det var ikke et morostevne; det var heller ikke noe paven fant på for barnas skyld. Nei, han påkalte dem som sammensvorne i en mektig strid. Første Verdenskrig hadde rast i to år. Paven gir uttrykk for smerten han opplever. ‘Vi’, sier han, for det var dengang konger og paver omtalte seg selv i majestetisk flertall, ‘Vi har lidd og bønnfalt og bedt i to år, Vi som er alle de troendes Far, i hvis hjerte alle Våre barns sorger og sukk samles og finner gjenklang.’

Tanken på en mann som tar på seg å være far for hele Kirken, er vakker. Den er også nærmest skremmende. Hvor sårbar en sånn mann blir! For hva er vel en far, om ikke én som fritt og bevisst tar på seg det barna hans bærer? For å hjelpe dem, skyr han intet. Han søker hjelp der hjelp kan finnes. Han utforsker alle veier. Slik fikk Pave Benedikt XV tanken om å alliere seg med barna. Han forklarte seg slik: 

Inntil nå har Vår oppfordring om å legge våpnene ned, om å søke på fornuftens og rettferdens veier en løsning som gjør slutt på denne skammelige nedslaktingen, vært til ingen nytte. Derfor har Vi besluttet, som i et forlis, å påkalle Guds hjelp ved hjelp av deres uskyld. Kanskje, tenkte Vi, vil Gud […] la seg bevege av et bedende sukk som er uskyldig, og derfor rettferdig, slik Hans Sønns, verdens Frelsers, var det. Kanskje, sa Vi, fornyes her, ved alterets fot, mirakelet tilskrevet Hagars sønn, som vandret rundt i ødemarken, fordømt til å omkomme sammen med sin mor. Da Hagar hadde mistet håpet, ‘hørte Gud barnets røst fra stedet hvor det var’ [står det i 1. Mosebok 21:17]. Slik en engel dengang ropte til Hagar fra himmelen og sa, ‘Frykt ikke!’, vil Gud kanhende høre disse barnas bønner her fra dette sted, altså foran alteret, for så å betro deres uskyld et bønnesvar om håp og frelse.

Man talte slik for hundre år siden. Pavens stil kan synes innfløkt. Mediaguruer idag ville helt sikker kalle den upedagogisk og sende paven fluks på kommunikasjonskurs. Det ville være et blindskudd. For jeg er sikker: Kanskje vil ikke de forsamlede barn, den gang i 1916, ha skjønt hvert ord Benedikt XV sa; men de vil ha begrepet, bedre enn de voksne, hans uhyre alvor. De vil spontant ha fattet lidelsen som drev selve paven, Kirkens Far, til å be dem om hjelp. Og de vil ha mobilisert sin uskylds krefter. 

Vi tenderer idag til å idealisere katolske familieverdier på en måte som blir sentimental. Den hellige Familie gjøres til et glansbilde, med Josef evig høvlende, Maria i dyp betraktning og Jesusbarnet fromt svinsende omkring. Kanskje var det sånn iblant i Nasaret, men la oss ikke gjøre denne mest mystiske av alle familier til en tegneserie. ‘Ditt hjerte skal gjennombores av et sverd’, sa Gabriel til Maria. Det er her, tenker jeg, vi finner tolkningsnøkkelen til hennes og familiens tilværelse. Familieliv er en velsignelse. Det kan også være en kilde til stor smerte. Å stå andre nær, er risikabelt; å innlemmes ved blodsbånd i Guds frelsende plan, er å opptas i en pasjonshistorie. Det den hellige Familie viser oss, er ikke søtladen harmoni, men beredskap til å gi avkall på sitt eget for å gå inn i en annens forpliktende kall. 

I den forbindelse finner jeg Benedikt XVs tale til barna forfriskende ærlig. Den er fri for romantisk svada. Å være far, får vi vite, gjør vondt. Å være barn går også ut på å ta del av en felles bør. Uskyldige kan formidle nåde for skyldiges skyld. Paven sier: Verden er ikke slik den burde være, kjære barn! Folk ødelegger hverandre. Men det er noe vi kan gjøre, dere og jeg sammen, ved å ta på oss kristent ansvar.

Med en blanding av ydmykhet og myndighet betror han barna en oppgave. Han ser på dem med ærefrykt og sier: ‘Et enkelt barn, ved den lysende nåde det bærer, beveger Guds hjerte.’ Hvor fort dog et liv blir nådeløst! Det er sjelden, nå, å høre så klar tale, det være seg i samfunn eller Kirke. En verdslig profet som Jordan Peterson er et unntak. Det gjør inntrykk at han, ved å gjenta i hytt og pine at livet er vanskelig og tilværelsen en kamp, tiltrekker store lytterskarer. Hva sier det om vår kristne formidling av livets oppgave at den i så stor grad overses? Har vi ikke redusert den til noe pastellfarvet, naivt bekreftende og i bunn og grunn uengasjert og kjedelig?  

Den hellige Families eksempel, derimot, er fordringsfullt og skjellsettende. Hva lærer det oss? At å ta del i en annens liv, er å gi avkall på seg selv, og at slik hengivenhet er kilden til menneskelig blomstring samt en kime til hellighet. ‘Ingen har større kjærlighet’, sier Kristus, Herren, ‘enn den som gir sitt liv for sine venner.’ Prinsippet gjelder i enda større grad når det er snakk om sønner og døtre, brødre og søstre, mødre og fedre. Vi mottar livet som en gave for selv å kunne gi det. Familien er vår fremste skole. Josef og Maria lærer at barnet Jesus ikke tilhører dem; selv sanner han hva det vil si å overgis Faderens frelsende formål. Vi kalles til etterfølgelse.

I klosteret hadde jeg en lysende gammel medbror. Dagen lang bad han: ‘Jesus, Maria og Josef, jeg gir dere mitt hjerte og min sjel! Jesus, Maria og Josef, bistå meg i min dødskamp! Jesus, Maria og Josef, la meg, omgitt av dere, utånde min sjel i fred!’ Han ble bønnhørt. Den hellige Familie forblir et levende tegn på at livets fylde nås gjennom tillitsfullt, selvutslettende offer. På det plan har vi alle mangt igjen å lære, enten vi er mødre, fedre eller barn. Amen. 

 

Br Gabriel Manogue (1914-2013), en bønnens mann, som hadde gitt sitt liv én gang for alle og aldri trakk noe tilbake. Sjelden har jeg møtt et menneske så fylt av overstrømmende glede. Fotograf: Br Martin Horwath.

Share