Ingen veltalenhet
På nyhetene i går gav en hjelpearbeider uttrykk for indignasjon ved tanken på at Israel, i forkant av et planlagt angrep på Rafah, tenker seg å sende halvannen million mennesker «oppover en liten gårdsvei». Elendigheten i Gaza er uforestillbar. Mens vi forblir forpliktet til et utsyn som ihukommer kompleksiteten og den globale tragedie i krigen som pågår, forferdes vi av Netanyahu-regimets kampanje, som lar en velkjent passus fra 2. Mosebok 21, «øye for øye, tann for tann», fremstå for hva det var ment å være: Et rettferdens prinsipp som skulle holde hevnen innen grenser. Forleden leste jeg et intervju med Mourid Barghouti (forfatteren av Jeg så Ramallah, en bok verd å lese på nytt i disse dager) fra 2008. Det gav meg mye å tenke på. Et sitert dikt av Barghouti gjenlyder i mitt indre øre: «Tausheten sa:/Sannhet trenger ingen veltalenhet./Når rytteren er død/sier den hjemkomne hesten/alt/uten å si noe.» Jeg går også og tenker på dette essayet av Ahdaf Soueif, Barghoutis oversetter.
