Beroligelse?
Beroligelse! Er dét det eneste kristendommen har å by et såret hjerte som skriker etter å elske og elskes, å kjenne og kjennes? Må den kristne bare vente mens ilden innvendig brenner ut og levende kull blir til aske? Har han eller hun intet svar på kjærlighetens lidenskap utover resignasjon, med øyne sørgmodig vendt mot himmelen?
Ofte har det sett slik ut. Det er en velsignelse at de siste tiårs kulturelle endring har vist hvor skadelig beroligelsens retorikk kan være, om så den er gjennomsyret av fromhet, hvis den brukes for å kvele menneskehjertet dype hunger. Istedenfor å helbrede, kan bedøvelse i form av abstrakt devosjon da tvert imot bringe sykdom i form av fastlåst ømhet, av sårbarhet surnet til bittert sinne, av ugjengjeldt affektivt behov som søker tilfredsstillelse i avhengighet eller vold, eller som gradvis forstenes
Fra min kommende bok Chastity: Reconciliation of the Senses
Ansvarlig dogma
‘Dogmet om Marias Opptagelse i himmelen ble definert av Pius XII 1. november 1950. Utenfor Den katolske Kirke – og til en viss grad innenfor – ble pavens konstitusjon Munificentissimus Deus hilst med skepsis. Året 1950 ble første fjernkontroll til TV produsert. Annie Get Your Gun og Sunset Boulevard ble til det året. Kredittkortet ble født i 1950, likeså Stevie Wonder. Og her var Den katolske Kirke i ferd med å uttale seg om ting sagt å ha funnet sted på mystisk vis i forhold til Jomfru Maria for 1900 år siden? Protestantiske kritikere mente at dogmet var en suppe kokt på ubibelske eventyr. Etablerte skikkelser som Barth og Niebuhr mente paven handlet overmodig. Man fryktet at verdens katolikker styrtet hodestups ned i modergudinne-tilbedelse. Enhvers verste anelser synes bekreftet. Katolikker som jobbet for kristen enhet, et økende antall, var bekymret. Jeg kan ikke unngå å tenke at de som hysterisk okket seg over Munificentissimus Deus vel ikke hadde lest teksten. Gjør du det selv, vil du finne at den utstråler fred, argumenterer ansvarlig, i Bibeltro, og er preget av dyp ydmykhet.’ Fra boken Entering the Twofold Mystery.
Dom Godefroy
Etter avslutningsmessen i Lisboa, da paven konkluderte Verdensungdomsdagene, kom en fransk biskop bort til meg og kondolerte med Dom Godefroy Raguenet de Saint Albin, abbeden av Acey. Jeg var vantro. Dom Godefroy hadde nettopp avsluttet en visitas i mitt eget kloster, Mount Saint Bernard. Han hadde sendt meg e-post derfra. Og nå skulle denne kjernesunne, atletisk sterke mann, forhenværende Navy Seal, ha forulykket i alpene? Jeg kunne ikke tro det. Og kan ennå ikke helt tro det. Tre sterke vitnesbyrd har hjulpet meg: ett av Generalabbeden for vår orden, ett av Dom Mauro-Giuseppe Lepori, og ett av abbeden av Hauterive. De fremkaller mysteriet i Dom Godefroys liv og kall med varsom respekt og broderlig realisme. De hjelper oss å se hvordan Herrens nåde virket i dette usedvanlige liv hvis plutselige ende var foregått av en uselvebevisst sprudlende glede som brøt frem av et velsignet vidåpent hjerte. Requiescat.
Ubehøvlethet
Jeg har fått Alice Habsburgs memoarer lagt i mine hender. Denne distingverte svenske kvinnen, en sagnomsust skjønnhet, giftet seg inn i episenteret av gammeleuropeisk aristokrati og ble med tiden medlem av den polske undergrunnsbevegelse. Hennes sjelsstyrke kan anes fra beretningen om hennes besøk i begynnelsen av Annen Verdenskrig i Galicia, hvor hun håpet å hente diverse ting fra sitt gods i Busk: ‘Da jeg nådde frem til Lvov bad jeg noen spørre bolsjevik-kommandanten som bodde på Busk om han hadde noe imot at jeg kom og hentet noen brev og andre eiendeler jeg hadde fått sendt dit fra Zywiec. Han svarte: «Gjerne får hun komme, men hun kan ikke regne med å vende tilbake til Lvov med hodet velbevart på sine skuldre.» Etter å ha fått et så ubehøvlet svar på min høflige forespørsel, hadde jeg intet valg: Jeg reiste rett til Busk.’ Alice fikk hente det hun søkte og tok sitt hode med seg tilbake for å gjenforenes med husbond og barn. Hennes eldste sønn, den avholdte dominikaner Pater Joachim Badeni kjempet blant norske tropper ved slaget i Narvik.
Aglais io
Oppslått
lå den foran meg på veien:
verdens letteste bok —
den har kun to sider.
Undrende leste jeg de magiske tegn.
Så hevet den seg opp i luften.
Ingen apokalypse.
Bare tre ord fra sommerens
hemmelige åpenbaring:
Dagpåfugløye.
Christine Busta (1915–1987)
Todos, todos, todos
I Lisboa insisterte Pave Frans på at Kirken er ‘para todos, todos, todos’. Han sterke utsagn underbygges og opplyses av en tekst fra dagens tidebønner – en preken Augustin engang holdt om den hellige Laurentius. Etter å ha utlagt Laurentius særegne kall til hellighet, minner biskopen av Hippo om at der også finnes andre veier. ‘Herrens have omfatter, brødre – ja, sannelig omfatter den – den omfatter ikke bare martyrenes roser, men også jomfruenes liljer, ektefolks eføy og enkenes fioler. Der finnes overhodet ingen slags mennesker, mine kjære, som trenger å fortvile over sitt kall. Kristus led for alle. Sant er det skrevet om ham at han ønsker alles frelse, han vil at alle skal anerkjenne sannheten.’ Legg merke til den samme retoriske teknikk: Det trefoldige ‘omfatter’ som tilsvarer det trefoldige ‘habet’ i Augustins latinske prosa. Så ingen er utelukket; men alle er kalt til forvandling på grunnlag av sannhet. Herrens vilje er å realisere vårt guddommelige potensiale, å gjøre oss hele og hellige; ikke å la oss forbli i fragmenterthet eller selvtilfreds middelmådighet.
Uventet Bach
Alice Babs, født i 1924, sang i nattklubber fra hun var tenåring. Hun ble noe så sjeldent som en skandinavisk jazzlegende. I følge Svenska Dagbladets nekrolog, skal Duke Ellington ha sagt om hennes røst at den formidlet ‘all värme, livsglädje, rytm och tragik som för mig är jazzens innersta hemlighet’. Alice og Duke jobbet nært sammen, ikke minst da de produserte Serenade to Sweden.
Det er overraskende å høre denne velkjente stemmen (Swing It Magister’n!) fremføre en aria av Bach. Men når du hører Babs synge Jesu, Jesu, Du bist mein, en av de Åndelige Sanger, er det som om stemmen hennes var skapt til det. Den er på samme tid klokkeklar og intens, oppriktig. Én musikalsk genre kan opplyse en annen. Det samme gjelder andre former for kulturelt uttrykk.
Castitas
Was it fear of nature that impelled me towards the supernatural? Such can the strength of conjecture be that it seems more real than reality. I aspired to live chastely, but regarded the endeavour as sheer mortification. It did not occur to me, I think, to see chastity as possessing an intrinsic, never mind life-giving attraction. I thought of it in negative terms, as not being, not doing what lay at the heart of the contemporary image of masculinity. Hence a further complex arose. In a culture glorifying sexual expression, was chastity not somehow unmanly?
If only I had thought of reading Cicero! He could have let me discover that, in the ancient world, the goddess of chastity, Diana, was known not only as lucifera, ‘light-bearing’, but as omnivaga, ‘roaming everywhere’, so sovereign and free.
Fra boken Chastity som utkommer i oktober.
Besluttsomhet
En venn sender meg dette bildet. Det oppsummerer erfaringen av Verdensungdomsdagene.
Det trenger ingen kommentar. Men får meg til å tenke på et par vers fra Salme 51.
Du fryder deg i hjertets oppriktighet og lærer oss visdom i det skjulte.
La meg høre gledens, jubelens klang, så vil de ben du knuste danse.
Gud, skap et rent hjerte i meg, forny i meg besluttsomhetens ånd.
Budskapet er blitt hørt og har funnet uttrykk. Man kan bare takke.
Fredfull spenning
Det er ikke lett å sette ord på det som er foregått i Lisboa denne uken. Jeg har aldri vært med på noe lignende. Det har vært folk overalt, nesten alle sammen unge. De har samlet seg i klynger, vaiet flagg og sunget høyt. Mengden har iblant vært overveldende. Trange gater og ungdergrunnstog har vært overfylt. I en annen sammenheng kunne man være blitt engstelig ved tanken på konfrontasjon. Det storartede her, har vært et fullstendig fravær av aggresjon. Istedenfor å lukke seg inn i seg selv, har gruppene rakt hånden ut til andre grupper, på søken etter møter og samtale, ofte ved utveksling av små suvenirer. Jeg fikk inntrykk av at selve Lisboa var blitt et vennskapets sakrament. Det omsvøpet de fastboende også i en fredfull spenning. Opplevelsen har vært kortvarig og intens. Den gir seg ikke ut for å vise en politisk samfunnsmodell. Men det den formidler er reelt, autentisk. Det får én til å innse at et samfunn kan ordnes på brorskapets premisser. Å ha innsett dét, om så det er en stakket stund, er en velsignelse som kan forvandle liv. At en og en halv million unge samles slik, på rent idealistisk grunnlag, uten priser å vinne, kun for å dele noe vesentlig, er et under. Det burde rapporteres på alle avisers førstesider.
Korsvei
Kveldens korsvei i Parque Eduardo VII, ledet av Pave Frans, var et vågalt foretak. Det er risikabelt å planlegge liturgi vågalt. Lett kan den bli bare forestilling. Risikoen ble unngått. Det hele var gjennomsyret av kreativ intelligens, rotfestet i Golgatas mysterium, rettet mot den digre forsamling av ungdoms fra (bokstavelig talt) hele verden. Dansere fremførte meditasjoner til hver stasjon. De var fremragende, syntes jeg, båret av sterk koreografi og vakker musikk. De viste at det er mulig, uten banale kompromisser, å formidle og bære smerte med verdighet og skjønnhet. Lærdommen er viktig. I århundrer har kristne uttrykt den gjennom maleri, skulptur, musikk. Mange av verkene som slik er oppstått er udødelige. Allikevel er det fantastiske å se samme budskap uttrykt gjennom radikalt moderne former. Vår verden trenger å høre det.
Du kan se korsveien her, fra ’45.
Something Great
World Youth Day, that most wonderfully improbable of gatherings, is upon us. At the Night Vigil that closed the meeting in the jubilee year 2000, Pope John Paul II, whose initiative gave birth to WYD told the world’s Catholic youth: ‘It is Jesus you seek when you dream of happiness; he is waiting for you when nothing else you find satisfies you; he is the beauty to which you are so attracted; it is he who provokes you with that thirst for fullness that will not let you settle for compromise; it is he who urges you to shed the masks of a false life; it is he who reads in your hearts your most genuine choices, the choices that others try to stifle. It is Jesus who stirs in you the desire to do something great with your lives, the will to follow an ideal, the refusal to allow yourselves to be ground down by mediocrity, the courage to commit yourselves humbly and patiently to improving yourselves and society, making the world more human and more fraternal.’
Utover Amazon
– Ja, det tror jeg. Det er min tro, og jo eldre jeg blir i stadig større grad også min rasjonelle overbevisning. Mennesket har noe i seg som er en kime av evighet. Noe som kan være en stor kilde til frustrasjon, og sågar til smerte hos mennesker, er at man bærer i seg denne lengselen etter noe evig, men er seg det ikke bevisst.
– Jeg tror det kan motvirkes først og fremst ved en slags bevisstgjøring om at jeg har noe i meg som ikke mettes i det umiddelbare, men som fordrer meg til å utvide min egen tilværelse til å bli på høyden ved min lengsel. Det handler om å innse at jeg har noe i meg som tørster etter noe uendelig, og som ikke lar seg tilfredsstille med et klikk-kjøp fra Amazon.
Verdensanskuelse
På sin 70-årsdag anerkjente Romano Guardini hva han skyldte Max Scheler. Filosofen sa en gang til ham: ‘De må gjøre det som faktisk ligger i ordet «verdensanskuelse», ja, De må se på ting, på mennesker, på verden, men som en ansvarlig kristen gjør det, med formålet å uttrykke vitenskapelig det De ser.» Dette, sa Guardini, var hva han var endt opp med å gjøre. Han satte seg fore å betrakte ‘troens møte med verden. Og ikke kun i almen forstand, slik teologer forholder seg til spørsmålet på ulike vis, men i forhold til verden i dens særegenhet: Kulturen og dens former, historien, samfunnslivet osv.’ Etter å ha holdt på med slikt arbeid i flere tiår, sa han på sin fødselsdag i 1955, kun elleve år etter at Annen Verdenskrig tok slutt, ‘har jeg innsett hvor viktig oppgaven er, og hva som kan skje når den ikke utføres.’ Ord som maner til ettertanke.
Liv på dypet
På gresk er ordet for en bystat, den grunnleggende samfunnsenhet, polis. Å være et «politisk vesen» er å være én som innser at mennesket, for å trives, må inngå i en organisert sammenheng. Også andre vesener fører en organisert tilværelse. Tenk på livet i en bikube. At mennesket dog i større grad enn bier er et politisk vesen, tar vi vel for gitt.
Jeg tror erkjennelsesmessig overfladiskhet, konseptuell utarming og ordfattighet er problemer for folkehelsen i vår tid. Vi lever dypt; vi erkjenner og føler dypt: Sånn er vi. Men færre og færre har ord å sette på dypene de opplever, føler og erkjenner. De står sårbare overfor forenklende, banale merkelapper og tilbud om reetikettering. For å leve – overleve – må vi øve oss i å leve på dypet, i der å møte oss selv og andre, tolke meningen med fryd og smerte.
Fra min bok Å finne sammen: Politiske innspill, lansert denne uken.
Varig age
Som en fortelling innenfor en fortelling om skapende uttrykk, dikter Stefan Andres frem sammenhengen som kan ha fått El Greco til å male Utsikt over Toledo i 1599/1600. Det hele begynte en sen aften, skriver Andres, da fjern torden lot seg høre som om den var ‘nattens tilbakeholdte gjesp’. Den gjorde luften tung og tykk. Et nytt skrall ‘brast lik et ankerkjede’ ut av nattens mørke. Maleren ‘trakk været til seg slik en svamp suger til seg vann, han ble oppfylt av det, rystet av blålig lys. Hvert lyn lot seg føle langs ryggraden lik en kuldegysning. Tordenen lød på huden hans like meget som i ørene. Etterpå piplet farver frem gjennom hans porer og gled ned på lerretet. Og der, noe senere, stod Toledo på sin høyde midt i en storm, skremmende opplyst i et spøkelsesaktig nu. Bildet lar oss frykte at neste øyeblikk kan bringe evig mørke, selv om jo kun malt lyn forblir og lar vår age vare.’ Fortellingen er et uttrykk for ren fantasi. Men se nøye på bildet. Kan ikke Andres ha hatt rett?
Det vakre
Det er godt å se se selv fra utsiden i blant. Da jeg i morges slo opp Navid Kermanis storartede Vantro Undring for å sjekke et sitat, ble jeg slått av hva han, en muslim, sier om viktigheten av å beholde det vakres dimensjon i kristendommen. Han innser at det er en kamp mot mange odds. ‘Det rekker å stikke innom en vanlig søndagsmesse i Berlin for å fastslå hvor åpenbart dagens kristendom mangler skjønnhet i sitt uttrykk.’ Samme fenomen kan sees på verdensplan. Jeg tenkte på disse tingene nylig, da jeg besøkte en utstilling om Urban VIII i Palazzo Barberini. Urban var pave 1623-44, i en tid da Den katolske Kirke etter Trentkonsilet bevitnet en revolusjon i omsorg for de fattige, syke og trengende. På samme tid var Urban VIII en innsiktsfull mesen for kunsten. Han var bevisst at også den utgjør en vesentlig dimensjon av sann gudstjeneste. Som Kermani skriver: ‘Ingen Gud gjøres stor av fattigdom alene.’
Mot lettvinthet
Laure Adler taler klart. Hun innleder en lang samtale med George Steiner med å spørre: ‘Så er det denne armen, da, funksjonshemmingen, denne fysiske tingen’. Har Steiners visne arm fått ham til å lide, vil hun vite? Han svarer: ‘Den har satt meg i stand, tror jeg, til å forstå tilstander, visse former for smerte en syk kan oppleve, innsikter som ligger utenfor rekkevidden til en Apollos velsignet med vakker kropp og storartet helse. Hva er forbindelsen mellom fysisk og psykisk lidelse og visse former for intellektuell virksomhet? Dette er noe vi ennå knapt vet noe om. La oss ikke glemme at Beethoven var døv, at Nietszche led av fryktelig migrene, at Sokrates var stygg. Det er interessant å se i andre dét de har måttet beseire. Når jeg treffer folk, spør jeg meg selv: Hva har han eller hun gjennomlevd? Hva er hans eller hennes store seier — eller store nederlag?’
Uimotsigelig
Historikeren Zara Steiner døde i 2020, ti dager etter mannen George, etter 6o års ekteskap som lot de to utfylle hverandre. De møttes takket være to professorer på Harvard som veddet på at, traff de først hverandre, ville de gifte seg. Slik gikk det. Zara Steiner skrev sprenglærde bøker om politiske forhold i Europa mellom Verdenskrigene. Da jeg snublet over en nekrolog fra The Guardian ble jeg slått av bemerkning om forsoningspolitikk på 30-tallet: ‘Zaras kritikk av Chamberlain, Eden og Halifax, håpløst uskikket i forhold til diktatorenes brutale verden, er uimotsigelig. I sitt studium av internasjonale forhold i mellomkrigstiden hadde hun, sa hun, truffet ‘få helter, to onde titaner, så et mangfold av kjeltringer og skurker’.’ Det gir et nyttig perspektiv når man leser nyheter nå, for vår tid vil helst frembringe helter, men er blåøyd når det gjelder diktatorer. ‘I sine siste år’, skrev David Reynolds, ‘merket Zara Steiner at lysene var i ferd med å gå ut. Hun håpet at dette ikke pekte mot at mørket ville seire på nytt’.
Redde eller tjene?
En ung mor skriver til meg:
‘Jeg har vunnet tilliten til en del prester, og derved fått innsikt i både deres gjerning og deres smerter. Ved å se hvor menneskelige de er, får jeg ydmykt enda større aktelse for, enda større kjærlighet til prestedømmet; jeg ser også hvordan mange, selv de aller beste, såres av dagens klima. De er gjenstand for en viss håpløshet når prinsippet ‘Jeg vil tjene Kirken’ viker for parolen ‘Jeg må redde Kirken’. Vi trenger hyrder og prester som virkelig er hengitt sin misjon, som heller faller på kne i det skjulte enn å storme gjennom verden uten å iføres ydmykhetenes sele.’
Det er godt å bli påminnet.
Tonen
Takknemlig oppdager jeg forfatterskapet til Stefan Andres (1906-70). Hans nitidig kodifiserte beretninger fra 30- og 40-tallet lar oss ane livets kontur under et totalitært regime. Forsiktig, men hørbart taler hans menneskets frihets sak. En kompleks novelle fra 1943, ‘Vi er Utopia‘, iscenesetter et møte som finner sted i løpet av den spanske borgerkrig. To menn fra motstridende fronter treffes i løpet av en natt med intens krigføring. Den ene er en fallen prest; den andre er offiser med tynget samvittighet. Samtalen mellom dem gjengis på et vis som er fullkomment balansert, med evne og vilje til å trenge hinsides stereotyp fordom. Den forhenværende presten merker noe dypere i offiserens samvittighetskval og spør: ‘Var De aldri lykkelig?’ Andres beskriver responsen: ‘»Lykkelig?» Don Pedro uttalte ordet og lyttet til det slik en musiker lytter til tonen fra en stemmegaffel.’
Mange av oss trenger å høre den tonen på nytt, for å stemme livet deretter.
Traumatisk tap
Gudskjelov fortsetter Rabbi Sacks-stiftelsen med sin postliste slik at vi som er innskrevet ennå får del av Jonathan Sacks’ innsikter og lærdom. I ukens forsendelse, lar han en personlig opplevelse av sorg og nederlag opplyse et mystisk avsnitt av 4. Mosebok. Skriften setter oss i kontakt med dyp erfaring:
«Vi mestrer ikke alltid våre følelser. Og vi er ikke forberedt på egne erfaringer av tap om så vi er vant til å trøste andre. Vi er inkarnerte sjeler. Vi består av kjøtt og blod. Vi blir eldre. Vi mister dem vi elsker. Utad gjør vi hva vi kan for å holde masken, men innad gråter vi. Allikevel går livet videre. Det vi tok fatt på vil andre fullføre. Mennesker vi har elsket og tapt lever videre i oss, slik vi lever videre i dem vi elsker. For kjærligheten er sterkere enn døden, og det gode vi gjør er udødelig.»
Du finner teksten i sin helhet her.
Ansikt til ansikt
Forrige uke så jeg dette marmorhodet i det Arkeologiske museum i Nikopolis. Det er en skulptur hugget omkring år 200, på Caracallas tid. Jeg ble rørt og forfjamset. Jeg stod og beundret hodet en stund, gikk så videre; men var nødt til å vende tilbake. Det var som om damen prøvde å si meg noe. Jeg hadde inntrykk av å ha sett henne på vei ut av en frisersalong, med nylagt hår, samme formiddag nede i Preveza sentrum. Det er utrolig at en sann kunstner kan formidle personlig nærvær slik at vi mister pusten etter tusenvis av år. For å ha et nærvær som kan formidles videre slik, må jeg først oppdage og fordype det. Gregor den Store skrev om den hellige Benedikt at han tilbragte en viktig periode av sitt liv ‘alene med seg selv for den Høyestes åsyn’. Slik ble han gjort rede for bestemmende møter. Å leve sånn er mer krevende enn vi kanskje tror. Er det ikke slik at vi ofte, heller enn å møte oss selv på dypet, løper bort fra oss selv?
Oppgave
Da Biskop Meletios Kalamaras ble vigslet til metropolitt av Preveza den 28. mars 1980 – og derved trådte inn i en situasjon belemret med mange skandaler – sa han: ‘Enhver biskop, enhver prest må bære bud om fred, han må være en kilde til ro for sjeler som er oppbragt av hvilkensomhelst grunn. For å leve slik, må han ikke søke heder for seg selv; han må etterligne Kristus som, når han ble hånet, ikke svarte igjen, som led uten å true (1 Pet 2,22). Han må alltid være forberedt på å si fra dypet av sitt hjerte: «Herre, tilgi dem som hater oss og gjør urett mot oss! Vis dem din miskunn og før dem inn i ditt Rike!» Men hva prestens oppgave angår, er dette ikke nok. Vårherres Jesu Kristi fremste oppgave var å oppofre sin sjel, hele seg selv, for å frelse verden. Da Herren innførte disiplene i dette mysteriet, sa han: «Mine venner, pass på at ingen frykt får komme mellom dere og meg. Om jeg lider, er det for verdens skyld. Er dere mine venner, ja, da må dere følge mitt eksempel.»‘
Hvis vi virkelig søker remedier mot klerikalismen, er det vel her de finnes, i en slik innstilling, en slik sjelstilstand.
Orientale Lumen
Den hellige Benedikt, Europas skytshelgen, var seg bevisst å være arving til en arv fra Øst. Han så den som en vesentlig del av skattkammeret han i Regelen referer til: en abbed skal der finne både nytt og gammelt til inspirasjon. I Orientale Lumen understreket Johannes Paul II at vi ‘som hører til den katolske Kirke av latinsk tradisjon må blir godt kjent med denne skatten’. Han påpekte gjerne (med hjelp av en metafor Vyacheslav Ivanov hadde skapt) at Kirken må puste med begge lunger, én vestlig og én østlig, for å unngå kvelende provinsialisme og fastlåsthet i umiddelbare forhold: ‘I dag føler vi oss lett som fanget i nuet. Man har inntrykk av at mennesket har mistet sansen for å høre til i en historie som går forut for oss og vil fortsette etter oss. De østlige Kirkene gir oss et særlig eksempel på hvordan vi kan plassere oss mellom fortid og fremtid, med hjertet fullt av takknemlighet for alt vi har mottatt og alt vi får forvente, med en klar sans for kontinuiteten vi kaller Tradisjon og for eskatologisk forventning.’ Vi som tilhører den latinske Kirken i dag, ånder vi utifra full kapasitet?
