Redde eller tjene?
En ung mor skriver til meg:
‘Jeg har vunnet tilliten til en del prester, og derved fått innsikt i både deres gjerning og deres smerter. Ved å se hvor menneskelige de er, får jeg ydmykt enda større aktelse for, enda større kjærlighet til prestedømmet; jeg ser også hvordan mange, selv de aller beste, såres av dagens klima. De er gjenstand for en viss håpløshet når prinsippet ‘Jeg vil tjene Kirken’ viker for parolen ‘Jeg må redde Kirken’. Vi trenger hyrder og prester som virkelig er hengitt sin misjon, som heller faller på kne i det skjulte enn å storme gjennom verden uten å iføres ydmykhetenes sele.’
Det er godt å bli påminnet.
Tonen
Takknemlig oppdager jeg forfatterskapet til Stefan Andres (1906-70). Hans nitidig kodifiserte beretninger fra 30- og 40-tallet lar oss ane livets kontur under et totalitært regime. Forsiktig, men hørbart taler hans menneskets frihets sak. En kompleks novelle fra 1943, ‘Vi er Utopia‘, iscenesetter et møte som finner sted i løpet av den spanske borgerkrig. To menn fra motstridende fronter treffes i løpet av en natt med intens krigføring. Den ene er en fallen prest; den andre er offiser med tynget samvittighet. Samtalen mellom dem gjengis på et vis som er fullkomment balansert, med evne og vilje til å trenge hinsides stereotyp fordom. Den forhenværende presten merker noe dypere i offiserens samvittighetskval og spør: ‘Var De aldri lykkelig?’ Andres beskriver responsen: ‘»Lykkelig?» Don Pedro uttalte ordet og lyttet til det slik en musiker lytter til tonen fra en stemmegaffel.’
Mange av oss trenger å høre den tonen på nytt, for å stemme livet deretter.
Traumatisk tap
Gudskjelov fortsetter Rabbi Sacks-stiftelsen med sin postliste slik at vi som er innskrevet ennå får del av Jonathan Sacks’ innsikter og lærdom. I ukens forsendelse, lar han en personlig opplevelse av sorg og nederlag opplyse et mystisk avsnitt av 4. Mosebok. Skriften setter oss i kontakt med dyp erfaring:
«Vi mestrer ikke alltid våre følelser. Og vi er ikke forberedt på egne erfaringer av tap om så vi er vant til å trøste andre. Vi er inkarnerte sjeler. Vi består av kjøtt og blod. Vi blir eldre. Vi mister dem vi elsker. Utad gjør vi hva vi kan for å holde masken, men innad gråter vi. Allikevel går livet videre. Det vi tok fatt på vil andre fullføre. Mennesker vi har elsket og tapt lever videre i oss, slik vi lever videre i dem vi elsker. For kjærligheten er sterkere enn døden, og det gode vi gjør er udødelig.»
Du finner teksten i sin helhet her.
Ansikt til ansikt
Forrige uke så jeg dette marmorhodet i det Arkeologiske museum i Nikopolis. Det er en skulptur hugget omkring år 200, på Caracallas tid. Jeg ble rørt og forfjamset. Jeg stod og beundret hodet en stund, gikk så videre; men var nødt til å vende tilbake. Det var som om damen prøvde å si meg noe. Jeg hadde inntrykk av å ha sett henne på vei ut av en frisersalong, med nylagt hår, samme formiddag nede i Preveza sentrum. Det er utrolig at en sann kunstner kan formidle personlig nærvær slik at vi mister pusten etter tusenvis av år. For å ha et nærvær som kan formidles videre slik, må jeg først oppdage og fordype det. Gregor den Store skrev om den hellige Benedikt at han tilbragte en viktig periode av sitt liv ‘alene med seg selv for den Høyestes åsyn’. Slik ble han gjort rede for bestemmende møter. Å leve sånn er mer krevende enn vi kanskje tror. Er det ikke slik at vi ofte, heller enn å møte oss selv på dypet, løper bort fra oss selv?
Oppgave
Da Biskop Meletios Kalamaras ble vigslet til metropolitt av Preveza den 28. mars 1980 – og derved trådte inn i en situasjon belemret med mange skandaler – sa han: ‘Enhver biskop, enhver prest må bære bud om fred, han må være en kilde til ro for sjeler som er oppbragt av hvilkensomhelst grunn. For å leve slik, må han ikke søke heder for seg selv; han må etterligne Kristus som, når han ble hånet, ikke svarte igjen, som led uten å true (1 Pet 2,22). Han må alltid være forberedt på å si fra dypet av sitt hjerte: «Herre, tilgi dem som hater oss og gjør urett mot oss! Vis dem din miskunn og før dem inn i ditt Rike!» Men hva prestens oppgave angår, er dette ikke nok. Vårherres Jesu Kristi fremste oppgave var å oppofre sin sjel, hele seg selv, for å frelse verden. Da Herren innførte disiplene i dette mysteriet, sa han: «Mine venner, pass på at ingen frykt får komme mellom dere og meg. Om jeg lider, er det for verdens skyld. Er dere mine venner, ja, da må dere følge mitt eksempel.»‘
Hvis vi virkelig søker remedier mot klerikalismen, er det vel her de finnes, i en slik innstilling, en slik sjelstilstand.
Orientale Lumen
Den hellige Benedikt, Europas skytshelgen, var seg bevisst å være arving til en arv fra Øst. Han så den som en vesentlig del av skattkammeret han i Regelen referer til: en abbed skal der finne både nytt og gammelt til inspirasjon. I Orientale Lumen understreket Johannes Paul II at vi ‘som hører til den katolske Kirke av latinsk tradisjon må blir godt kjent med denne skatten’. Han påpekte gjerne (med hjelp av en metafor Vyacheslav Ivanov hadde skapt) at Kirken må puste med begge lunger, én vestlig og én østlig, for å unngå kvelende provinsialisme og fastlåsthet i umiddelbare forhold: ‘I dag føler vi oss lett som fanget i nuet. Man har inntrykk av at mennesket har mistet sansen for å høre til i en historie som går forut for oss og vil fortsette etter oss. De østlige Kirkene gir oss et særlig eksempel på hvordan vi kan plassere oss mellom fortid og fremtid, med hjertet fullt av takknemlighet for alt vi har mottatt og alt vi får forvente, med en klar sans for kontinuiteten vi kaller Tradisjon og for eskatologisk forventning.’ Vi som tilhører den latinske Kirken i dag, ånder vi utifra full kapasitet?
Sommerferie
CoramFratribus tar pause i et par uker.
Takk for interessen du viser siden.
Jeg ønsker deg en god, lys sommer – lik den det synges om her.
+fr Erik Varden OCSO
Samvittighet
Lenge har jeg verdsatt Jennifer Bryson’s innsats for å spre kunnskap om Ida Görres, hvis innsikter taler så klokkeklart til vår tid; men det var først denne uken, takket være Luke Coppens uunnværlige Starting Seven, at jeg lærte noe om Brysons eget liv og arbeid i Guantanamo Bay. Det hun sier om erfaringen der, er verd å lese. Særlig ble jeg slått av hennes tanker om samvittighet. Samvittigheten, minner hun oss om, er ikke et fullkomment software vi bærer i oss fra unnfangelsen av. Samvittigheten må formateres. ‘Jeg visste lite om hvordan man lar sin samvittighet forme før jeg kom til Guantanamo, om jeg så hadde vært katolikk i 13 år. […] Det Guantanamo fikk meg til å innse var, først og fremst, at samvittigheten må formes før de store vansker dukker opp. Og siden vi ikke vet når det kan være, er det på høy tid å ta fatt på jobben med å la samvittigheten formes her og nå.’ Dette er et nøkkeltema hos Görres også. ‘Begriper vi at der finnes et kosmisk nivå av rettferd og at vi alle, som mennesker, må møte vår Skaper’, legger Bryson til, ‘får vi et videre perspektiv’ på valg vi må ta i nuet.
Teleologi
I en fornuftig anmeldelse av Matt Walshs film What is a Woman (Strøtanker 3 juni), skriver Abigail Favale: ‘Prevensjonsmidler har omformet vår kulturelle forestilling i forhold hva det vil si å være mann eller kvinne. Kollektivt har vi glemt hva hensikten er med sex, at sex har en teleologi som utgjør grunnlaget for måten kroppene våre er satt sammen på. Når gender ikke lenger forbindes med å generere liv, blir det til noe bentfrem estetisk, et tegn som ikke peker mot noe. Når tegnet så må bære byrden av å gi mening til kroppen, blir kjønnets ytre tegn intenst viktige — for viktige. Vi ser på kjønn som performativt, som uttrykksform, for det er alt kjønn står igjen som: et performativt uttrykk. Disse kjønnsladede signaler formes dertil i stadig større grad av konsumisme og pornografi, sjelløse krefter. Vi er hva vi ser på, kjøper, har på oss, klikker på. Femininitet og maskulinitet er blitt produkter, kostymer, ja, varer.’ Det er slående å lese Humanae vitae på nytt i lys av slik innsikt.
Visdom
Lyuba Yatskiv er en av vår tids virkelig betydelige kristne kunstnere. Hun har nå fullført en apsismosaikk i Den hellige Visdoms kirke ved Ukrainas katolske universitet. Arbeidet er fabelaktig. Det henter sin inspirasjon fra Ordspråkene (9,1-6): ‘Visdommen har bygget sitt hus, hun har hugget til sine syv stolper. Hun har slaktet sitt slaktefe, blandet sin vin og dekket sitt bord.’
Subtilt har Yatskiv skapt en enhet av gammeltestamentlige temaer og sakramental symbolikk. For noen engler! Det hele er gjennomtenkt, fullkomment harmonisk, med sikker linje- og farveføring. Yatskivs kunst gir oss en standard vi kan bruke for å bedømme andre samtidige forsøk i kristen mosaikk-kunst.
Victoria Emily Jones skrev om hennes prosjekt i 2018. Du finner artikkelen her.
Enkelt evangelium
Roberto Abbados iscenesettelse av Madama Butterfly ved operaen i Roma blir shabby når vi beveger oss inn i annen akt – Butterfly og Suzuki går dårlig kledd og bor på en byggeplass. Først irriterte det meg, så så jeg hensikten: vi får se at bedrag er uglamorøst. I første akt forteller Pinkerton konsulen i Nagasaki om sitt hell. Han har fått leiekontrakt på et hus. Den er gyldig i 999 år, men kan avlyses ved hvert månedsskifte. Bruden han vil plassere der kostet ham en slant, 100 yen. Han synger en hymne til den foretaksomme mann: ‘Loss kaster han slik det passer ham. Livet er knapt verd å leves, kan han ikke vinne det vakreste og beste’. Konsulen svarer, È un facile vangelo – ‘Det der er et for enkelt evangelium’. Han prøver å få Pinkerton til å innse at for Butterfly er bryllupet reelt. Hun gir seg selv hen med kropp og sjel. Pinkerton nikker: Han er ingen ond mann, ser bare ikke hensikten med varige bånd. Når han ved operaens slutt endelig innser at Butterfly er et levende menneske, ikke et leketøy, er det for sent. Hans utrop kommer fra hjertet, men mangler dybde. Tragedien var forutsigbar. Han har virket den. Pinkerton inkarnerer narsissistisk kjærlighet. Han forekommer underlig samtidig. Hva Butterfly angår, er hun tidløs i sin oppofrende, tålmodige venten. Denne tolkningen av rollen forblir vel uovertruffen.
Røster som forblir
Det er ikke lett å snakke om døden når den gjelder mennesker vi elsket, og det blir ikke nødvendigvis lettere med årene. Så det er balsam for sjelen å høre en røst som kan – og slik kan hjelpe oss til å finne vår egen røst i forhold til skjult, kanskje ennå uartikulert sorg. I et essay forleden dag, reflekterte Daniel Capó med verdighet over årsdagens for sin lillebrors død: ‘Når vi dør, går vi over til å høre andre mennesker til, til å bli del av andre. Vår røst forblir lik en arv i andres sjeler. Det er vårt ansvar å bevare en arv som ble oss overgitt i det øyeblikk vi lærte kjærligheten å kjenne. Ja, vi plikter å forbli trofast mot lyset vi har mottatt, for å nære det og beskytte det fra verdens misere, slik at vi kan gi det videre til andre. Vårt personlige lys forutsetter gjenskinnet fra mange andre lys og fra en kjærlighet som, i blant, ved døden kan fortone seg fryktelig. Dog etterlater kjærligheten en dypere, mer uforgjengelig sannhet inni oss.’
Undergravd mysterium
Et Festschrift fra 2018 beskrev Pater Elmar Salmann som ‘hverken konservativ eller liberal, men heller klassisk og frigjørende’. Beskrivelsens opphav angis ikke, men det ville ikke forbause meg om den var Salmann selv, som vil ha uttrykt den som et forsett. For han er en mann som stadig er målrettet underveis. Enhver kan se det i et leseverdig intervju i Osservatore Romano. Blant annet sier han at ‘Konsilet førte til en humanisering av det kristne budskap, åndeliggjort i lukansk toneart – vi lever i Det tredje Evangeliums æra – en dramatisk, usedvanlig prosess som har sammenfalt med min egen livshistorie. Dog har ikke humaniseringen gjort oss menneskeligere. Det jeg mener er: Den har ikke gitt mysteriet en profil. Eukaristien er idag et ‘broderlig måltid’. Greit nok, men hvor har vi gjort av Mysteriet, realpresensen, Jesu lidelses tilstedeværelse? Spenningen er blitt presset i retning av å gjøre Mysteriet begripelig. Som følge, har vi mistet Mysteriet som sådan. Den humaniserte kristne undergraver mysterienes rammeverk og derved også Kirkens rolle.’
Ords følger
Det sies om Dayan Chanoch Ehrentreu at han en gang ikke tillot at en person som hevdet å ikke tro på Torahs guddommelige opphav skulle få lese den hellige tekst i synagogen. I vårt inklusivitetsfikserte klima, synes det sjokkerende. Dayanens argument var imidlertid enkelt og greit, bygd på sunn fornuft, ikke ideologi: Skulle leseren ha ‘fremlest den liturgiske velsignelsen, «Å Gud, som gav oss sannhetens Torah», ville han ha begått den store synd å gi falsk vitnesbyrd for noe han ikke anerkjente. Ehrentreu var alltid overbevist om at ord har følger.’ Det er en dypt bibelsk overbevisning som oppsummerer en viktig dimensjon av Skriftens åpenbaring. Samfunnet trenger sårt et slikt perspektiv i en tid som devaluerer ordet — og ikke bare i verdslig sammenheng. Er jeg meg bevisst, for eksempel, hva følgene er av det ‘Amen’ jeg stadig uttrykker som del av liturgisk bønn, av innsatsen ordet forplikter meg til?
Integritet
Jeg har lært å kjenne og verdsette Sibylle Lewitscharoffs stemme posthumt, ansporet av nekrologene offentliggjort etter hennes død den 13 mai år. Hun var en gedigen forfatter, en vittig dame – og en vidunderlig leser av andres verker. I en forelesning holdt i Wien i ’16, befattet hun seg med Dantes vedvarende innflytelse ved å diskutere ulike tilnærminger til oversettelse, svært opplysende. Hun påpeker at Dante hjemsøker Samuel Beckett og den ‘negativitetens estetikk’ som kjennetegner mye moderne litteratur: ‘Den moderne roman handler vesentlig om sammenbrudd. Det er dét den lever av. Lykken er blitt et tema for Kitsch-litteratur.’ Dante kunne lære oss å sette lykken som mål, å gjenoppdage håpet. Lewitscharoff gav slik motstrømsaspirasjon uttrykk i sin forfatterskap og i sitt liv. Hun fikk diagnosen MS i 2010, og opplevde vanskelige år. Ikke lenge før hun døde, bemerket hun med en typisk blanding av alvor og ironi: ‘I den kommende verden forestiller jeg meg en åndelig-inkarnert, herlig skjønnhet i ny forfatning. Jeg håper på en ny forbindelse med kroppen – jeg er ikke så begeistret for den gamle.’
De venerabili
Mozarts Litanier til Alterets høyhellige Sakrament (K 243), et ungdomsverk, oppføres sjelden nå, men var høyt verdsatt i sin tid. Den 20 november 1778, etter å ha endevendt hauger med manuskripter, skrev Mozart heseblesende til sin far: ‘Nå holder de alle, selv Herr Prelaten, på med å mase på meg og vil ha litaniet til det Allerhelligste. Jeg sa jeg ikke har det med meg. Og var ikke egentlig sikker. Jeg lette, men fant det ikke. Så sa jeg, skriv til min Far. Nå gjør de som de ønsker.’ Leopold fant partituret, heldigvis, sendte det avgårde, og la ved regning. Han forsikret senere sønnen at verket var blitt oppført ‘under de store prosesjonene, med full applaus’. Verket forblir en musikalsk katekese. Spiss ørene ved ‘Stupendum supra omnia miraculum’. Viaticum-satsen kan trekke selv den mest hardhjertetede lytter ned på knærne. Du finner litaniteksten her.
Manna
La oss huske at Eukaristien er vesentlig føde for pilgrimmer – ikke et kosttilskudd for folk som er på ferie. Eukaristien er manna for dem som daglig må komme seg litt videre, som streber fremad for å bli verdige, en dag, til å tre inn i Faderens hus og til der å føle seg hjemme. Reisen gjennom eksil vil ha lært dem hva det betyr å komme hjem.
Eukaristien er både et pant og en utfordring. En av dagens liturgiske tekster sier det slik: ‘Livets Brød vil innlemme oss i seg selv hvis vi forvandles til å ligne ham ved et rent sinn, klippefast tro og fullkommen kjærlighet.’ Her finner vi veikartet vi følger. Styrket av brødet fra himmelen, fortsetter vi vår forvandlingsreise med iver, kjærlighet og takk.
Å være prest
I Vesten blir seminaristene færre; presters gjennomsnittsalder stiger. Kirker stenges. Samtidig spør folk, ‘Trenger vi prester? Er de ikke en levning av et tilbakelagt patriarkalt system?’ En del av problemet er følgende: Vi har utviklet et syn på prestens oppgave og kall som er rent funksjonelt, beskrevet som ‘pastoralt’, det vil si utifra et mål om å være hjelpsom og snill mot andre. Dog trenger man ikke å vigles for å være snill og hjelpsom. Hva er det da en prest vigsles til? Evangeliet er radikalt: ‘En god hyrde setter sitt liv inn for fårene’ (Joh 10,11). På disse premisser er en pastor kalt til et livet preget av hengivenhet inntil døden, kalt til å bli, lik Mesteren, både hyrde og lam, fullstendig innlemmet, med hver pore av sitt vesen, i et prestelig offer. Jeg så nettopp igjen Robert Bressons filmatisering av Bernanos’ En landsbyprests dagbok. Filmen er mørkere enn boken, men når samme dyp. Så slår det meg: Der fantes en tid da en katolsk prests liv ble allment oppfattet (filmen tiltrakk et bredt publikum) som et utlevd drama preget, nettopp, av offer; som inkarnasjonen av radikal nestekjærlighet rotfestet i, og opplyst av, korsets mysterium; som en sakramental eksistens. Denne oppfatningen er sann. Vi må finne ord og bilder for å gi den nytt, troverdig uttrykk.
Om sinne
Vi anklager lett andre for å forstyrre vår sjelefred. Men kan en annen berøve meg virkelig fred? Vurdér Dorotheos av Gazas syn på saken (jeg sammenfatter et avsnitt fra hans 13. foredrag), Dorotheos forestiller seg en munk som sitter rolig og driver med sitt. Så dukker en medbror opp og sier noe ubehagelig. Munken blir sint, og rettferdiggjør seg selv: ‘Hadde ikke denne broren kommet, sier han, og ytret ord som oppbrakte ham, ville han aldri ha syndet. Denslags tale er latterlig, uten fornuftig forankring. Dét at han i det hele tatt svarte på det som ble sagt i omstendighetene, åpenbarer det lidenskapelige sinne han bar inni seg. En medbror kommer og sier et enkelt ord, og sporenstreks spyr han ut all bitterhet og urenhet som ligger gjemt i ham! Han skulle være sin bror takknemlig, for han gav ham en anledning til gavn.’ Det er et faktum at mange bærer på uerkjente reserver av sinne, ofte rotfestet i sårethet. Slik bagasje gjør oss ufrie. Vi bør glede oss når den gjøres kjent for oss; så brette ermene opp og sette i gang med en utrivelig, men nødvendig oppgave: Å tømme og rense septiktanken.
Ikke fordummende
Jeg er ingen utpreget tegnefilmentusiast, men Cartŵn Cymrus serie fra 90-tallet med bibelfortellinger, Testament: Bibelen animert, har begeistret meg. Billedspråket er vakkert. Historiene er ansvarlig gjenfortalt. Det finnes en pedagogisk håndbok fra Storbritannias Bible Society full av kreative forslag, som for eksempel å føre barn videre inn i beretningen gjennom stor musikk og diktning. Der finnes poesi i filmene. I den som handler om Moses, sier Israels fremtidige befrier, sittende om natten i Jetros beduintelt, i rolig og fortrolig samtale: ‘Jeg ble unnfanget i trelldom, født i dødens stank. Våre stammer har vokst veldig. Ramses så et opprør komme mot seg, og skar derfor avstandenned mellom fødsel og død. En radig innhøsting kvittet ham med våre sist-fødte og men hans egen angst. Hvem var så jeg, for å bli værende igjen etter slik mørk kalkulasjon? En gjøkunge som seilte inn i Egypts rede. […] Jeg var nok elsket, men på en måte som var tung å bære. […] Uærlig ervervet jeg mitt liv. Nå søker jeg et annet.’ Det er en fryd å finne en kateketisk ressurs for barn som ikke er forenklende. Moses lyder som en walisisk dikter. Og jeg mener det som et kompliment til seriens produsenter.
Fullstendig utleverthet
Teologien har til alle tider slitt med å uttrykke Treenigheten adekvat. Alle har vi vel vært utsatt for triangeldiagrammer som reduserer dette sublime mysterium til noe absurd. Åpenbaringen av en treenig Gud, går nettopp ut på dette: at den høyeste form for Væren, opphavet til alt som er, ikke er ett urørlig prinsipp, men en strøm av liv, fullstendig utleverthet, en jublende begavelse som ser bort fra seg selv mot andre for å gi alt og samtidig motta alt. Det siste århundres vitenskap har vist oss universet som sydende dynamisk og ekspansivt; ingen ting står egentlig stille; alt går mot et mål. Slik aner vi hvem Gud er, han som skapte alt utfra det han selv er. “Ved ham er det vi lever, beveger oss og er til” (Apg 17:28); ved ham er det vi elsker og lengter etter å elskes; og i hans kjærlighet finner vår egen sin fullbyrdelse.
Kvinnelighet
Hva er en kvinne?, en film av Matt Walsh, er sett av millionvis av mennesker. Spørsmålet filmen stiller er reelt. I våre dager avstedkommer det forfjamselse i uventede sammenhenger. For omtrent et år siden berettet (fra 37.45) Professor Hanna Barbara Gerl Falkowitz om en avstemning som nylig hadde funnet sted innenfor rammen av Tysklands Synodaler Weg. Det var kommet forspørsel om at utelukkende kvinner skulle få stemme, noe forsamlingens regler tillot. Alt syntes å være klappet og klart, inntil en deltager spurte, ‘Men hva er en kvinne?’ Ingen hadde et adekvat svar. En løsning ble funnet. Man tillot dem å stemme som ‘ikke var menn’. Gerl Falkovitz omtaler beslutningen som ‘utrolig interessant’, og legger til: ‘Her befinner vi oss altså tilbake før Simone de Beauvoir, før feminismen’: Hva kvinnelighet betyr, får kun uttrykkes negativt, i det ingen positiv definisjon er akseptabel. Intellektuelt sett, er diskursen gått i vranglås. Intellektuelle vranglåser vedvarer aldri særlig lenge. Mennesket, menn og kvinner, er nå engang slik anlagt at det hungrer etter mening, og ikke har tålmodighet på sikt med meningsløshet.
Flerstemthet
Menneskets øre består slik at det er i stand til å oppfatte flere stemmer samtidig og til å høre dem som en enhet. Vestens musikkhistorie er historien om utvikling fra gregorianikkens sublime, men strenge monodi til stadig mer kompleks polyfoni. Også våre sinn er utstyrt for å begripe polyfont, men dette er en evne som må opplæres og dyrkes. Det ser dessverre ut til at vi bruker evnen stadig mindre. Jeg blir ettertenksom av noe Micah Mattix bemerker: ‘Før i verden så man utdannelse som en innføring i samtalen som utgjør sivilisasjon; nå forstår utdannelsen seg selv først og fremst som et problemløsende og kunnskaps-skaffende tiltak. Studenter øver seg i enstemthet. Slik utdannelse er barbarisk, samme hvor sofistikert den måtte fortone seg. Oakeshott skrev engang at tiltagende monopolisert diskurs ‘ikke bare vil gjøre det vanskeligere for andres stemmer å bli hørt, men vil få det til å synes riktig at de ikke skal høres’.’
Helt og holdent
For 25 år siden gikk jeg på et lite teater i Paris for å se Corneilles Polyeucte, historien om en tidlig romersk martyr. Jeg hadde lest stykket på forhånd, men det er noe annet å høre replikker deklamert. Jeg var uforberedt på styrken av Polyeuctes sindige ord: ‘Jeg er en kristen helt og holdent’. Da jeg forlot teateret, tenkte jeg, ‘Er jeg?’ Jeg ble minnet om opplevelsen i morges da jeg på nytt leste historien om den hellige Justins martyrium. Justin ble halshugget i 165, da Markus Aurelius var keiser. Grusomme ting kan skje i statsmaktens navn selv under en opplyst hersker. Da Justin ble bedt om å fornekte sin tro, svarte han simpelthen, ‘Jeg er en kristen’. Justin var lærd. Han hadde tenkt og studert seg frem til tro. Han var ikke innstilt på å gå på akkord med sannheten: ‘Intet fornuftig menneske forlater fromhet til fordel for uhyrlighet’. Å handle slik, ville være idiotisk, og idioti er mennesket uverdig. Dog var der mer på ferde. Utvilsomt kunne Justin ha kommet med samme bekjennelse som hans venn Hierax: ‘Kristus er vår sanne far, troen på ham er vår mor’. Jeg er født av enheten dem imellom. Jeg ønsker å bestå deri helt og holdent.
Guds fryktelige nåde
Edith Hamiltons bok Grekernes vei er en sivilisasjonsmarkør. Den 4 april 1968, foran menneskemasser i sorg og opprør over mordet på Martin Luther King, siterte Robert F Kennedy utenat, ‘Mens vi sover, drypper sorgen, ute av stand til å glemme, dråpevis ned på vårt hjerte inntil vi, håpløst og motstridig, mottar visdom ved Guds fryktelige nåde’. Dette er Aiskylos i Hamiltons versjon. Spesialister vil si at den ikke er særlig nøyaktig. Leser man Hamilton idag, er man seg hennes skolefrøkenpreg bevisst. Men hennes grunnleggende innsikt fascinerer ennå: ‘De gamle grekere stod overfor livsbetingelser som ikke ligner våre, men vi skal aldri glemme at, mens folks tilværelse endrer seg på utsiden, endres innsiden lite; læreboken vi oppdras ved, er menneskelig erfaring.’ De gamle hellenere har gitt oss fenomenal opptegning av slik erfaring. Hamiltons kunnskap om den tradisjonen var dyp. Hva fortolkning angikk, hadde hun skylapper, selvsagt; det har vi alle. Men hun forblir innsiktsfull og høyst leseverdig.
