Byggmateriale
Ida Görres skrev Das Brot wächst im Winter i 1970. Hun priste den «store, løfterike såing» som var skjedd ved Det annet Vatikankonsil, men var rystet over all dekonstruksjon som foregikk i Kirken. Midt i det hele, midt i egen forvirring, holdt hun utkikk etter dem som prøvde å bygge på Konsilets virkelige grunnmur: «Det er for deres skyld at vi, de eldre og avdankede, må ta vare på grunnrissene og frøene, alt det som nå blir glemt. Hvem vet, kanskje kommer en generasjon etter denne som har fått nok av fedrenes ødeleggelseslyst, som vil søke byggemateriale for å bygge tidsbroer mellom det som varvfør og det som vil bli deres nå. Utvikling skjer aldri, slik vi kunne ønske, i rette linjer eller på enveisspor; utvikling går i sikksakk og spiraler. Ved neste store vendepunkt, må det gamle og det sanne være tilgjengelig for dem som søker det. Det må ikke være blitt malt i stykker av en søppelbil.’ Oppgaven med å bevare og forberede, sier Görres, er betrodd to grupper særlig innen Kirken: «Biskopene og de små i Guds folk.»
Dennoch
I gårsdagens innledningsforedrag til Dennoch-konferansen i Hannover – et samarbeidsprosjekt – pekte Dr Thomas Arnold på aspekter ved vestens modernitet som utfordrer Kirkens forkynnelse. En utfordring er ikke nødvendigvis et hinder. Men han bemerket at en kirkelig retorikk som fokuserer på mangel neppe fører langt. (Jeg fikk meditere over dette senere på kvelden, da en mann kom opp til meg på undergrunnsstasjonen og skrek, «Religion er åndssvekkelse!») Å gå rundt og forkynne at våre samtidige, som anser spørsmålet om Gud for irrelevant, mangler noe vesentlig, vil knapt vekke deres begeistring. Vi risikerer også å tre inn den nedlatende holdning vår Hellige Far ofte fordømmer. I Lisboa sa han til oss: «Eneste gyldige grunn til å se ned på noen, er hvis du er i ferd med å hjelpe ham eller henne opp.» Kristent vitnesbyrd, nå som i oldtiden, må peke mot et overmål, et plus ultra. Det overgår hva mennesker kan klare på egen hånd. Det må utgår fra et vesentlig møte med Gud gjennom Kirken som fører til forvandlet liv. Til syvende og sist, er det kun vitnesbyrdet om hellighet som vil gjøre inntrykk på vår selvforsynte samtid. (Jfr. Strøtankene fra 11. oktober 2022).Illustrasjonen viser El Grecos Sankt Martin og tiggeren fra 1597/99.
Å feire sorg?
I sin innsiktsfullt personlige innledning til The Pillars nyhetsbrev offentliggjort på festen for Jomfru Marias Smerter, skriver Ed. Condon: ‘Tanken om å ‘feire sorg’ er en av de kvasi-selvmotsigende utsagn trosutøvelsen konfronterer oss med. Men er der motsigelse? Jeg tror ikke det. Kjærligheten er vel alltid forbundet med en grad av sorg. På denne siden av evigheten er det å elske stort sett, ihvertfall fra tid til annen, ensbetydende med å lide. Men vi feirer sorgen, og feirer Marias sørgmodige kjærlighet ved korsets fot, fordi vår kjærlighet grunner i håpet om oppstandelse.’ Ja, slik tror jeg også det er. En av de storartede aspekter ved kristendommen, er at den legitimerer sorgen, som ellers faller utenfor sekulærsamfunnets ordforråd. Har man en livsanskuelse uten noen form for transcendens, er opprør eneste mulige respons til sorg – og opprør fører lett til bitterhet. Den 15. september hvert år minner Kirken oss om et konseptuelt rammeverk som lar oss forholde oss håpefullt til sorg. Pergolesi satte en vesentlig tekst for dagen til musikk. Ingen tolkning overgår, såvidt jeg vet, denne.
Kobberslange
I en av Israels definerende opprør under utvandringen fra Egypt, ble folket angrepet av slanger som bet og forgiftet dem. ‘Da sa Herren til Moses: Gjør deg en seraf-slange og sett den på en stang, så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve. Så gjorde Moses en kobberslange og satte den på en stang; og når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, forble han i live (4. Mosebok 21.8-9).’ Kirken lar oss høre beretningen idag, på festen for Korsets Opphøyelse; for i Mose kobberslange så Kirkefedrene et bilde på Kristi lidelse. Historien har umiddelbar, praktisk relevanse for oss alle. Hva er det som sårer meg, uroer meg, kanskje tyner livet ut av meg? Hvis jeg kan sette navn på den tingen og bringe den opp i dagen – sette den på en stang – vil den miste sin kraft. Dette er ren sunn fornuft. Innen troens mysterium åpnes en videre dimensjon. På Korset bragte Kristus lys ut av mørke, som på skapningens første dag, ‘og alt lyset skinner på blir lys’ (Efeserbrevet 5.13). Ja, selv det mørke i meg som er dypest og mest intimt.
Natur
Vår tid tenderer mot å idealisere naturen med dens impulser, dens hunger, ikke mot å transcendere den. Mens folks betraktning over vår natur til andre tider har fokusert på dét som kjennetegner mennesket i forhold til andre arter, ser vi nåtildags en merkelig besluttsomhet som går ut på å vise at vi ikke er annet enn dyr. Det betyr ikke at vår tid er uimottagelig for Ånd. Sjelens fordringer lar seg ofte merke negativt, på grunnlag av smerte. Mens det moderne menneske ugjerne snakker om Gud, innrømmer det gjerne at det føler seg fanget i skapt begrensning. Mens det ikke eksplisitt tror på læren om et evig liv, er det oppslukt av lengselen etter mer. Fast bestemt på å omfavne sin inkarnerte menneskelighet, vet det dog at kroppen peker utover seg selv: Enhver tilsynelatende tilfredsstillelse er så pinefullt midlertidig.
Fra Chastity: Reconciliation of the Senses som utkommer 12. oktober
Å gi slipp på sorg
Takket være et godt tips, oppdaget jeg Rainer Kaufmanns sterke film Løping. Den handler om å takle sorg i fryktelige omstendigheter – i en avgrunn av uforstand som følger et selvmord. Juliane har mistet sin livspartner Johann. Hun sitter fast i en vev spunnet av ulike tråder, noen selvrettferdige, noen selvfordømmende. På et visst plan er hun bestemt på å være ærlig. På et annet plan hengir hun seg til selvbedrag. Men når vår verden taler i grus, hvordan vet vi hva som er reelt? Det er filmens styrke at den fremstiller Julianes gradvise ferd tilbake til virkeligheten, en ferd muliggjort av trauste venner som kan trøste og omfavne, men også si et sannhetens ord. I en vesentlig samtale får Juliane høre: «Du mater sorgen lik et husdyr for at den fortsatt skal bli sittende doven og fet ved din side, kun den forbinder deg nå med det du har mistet.» Vi kan ikke leve på tap over tid, ikke engang på tap som ser ut til å ha tatt bort en del av oss selv. (FAZs anmeldelse finnes her).
Baraniak
Da jeg i dag sammen med bispekonferansen besøkte domkirken i Poznań, ble jeg stående foran graven til Antoni Baraniak, byens erkebiskop 1957-77. Han var blant den kirkelig prominens som ble arrestert av kommunistregimet, utsatt for isolasjon, dype ydmykelser og ulike former for tortur. Myndighetens hensikt var å splitte episkopatet ved å mobilisere Baraniak mot Polens primat, Kardinal Wyszyński. Planen mislykkedes fullstendig. Baraniaks motstandskraft var heroisk. I sin tale ved Baraniaks begravelse, snakket kardinalen om det ‘bemerkelsesverdig dype bånd’ som bestod mellom dem, to biskoper av usedvanlig format.
Jeg undrer på hva de ville ha sagt om krangler og drakamper i dagens kirkeliv.
Du finner en polsk dokumentar om Baraniak her.
Å veie alternativer
Tidebønnene gir oss et stykke (3.3) fra Thomas à Kempis‘ Kristi Etterfølgelse, en bok utallige kristne før i tiden gikk rundt med i lommen. Dens utfordring taler til oss nå:
‘Mange lytter heller til verden enn til Gud; de følger heller kroppens appetitt enn ting som er velbehagelige for Gud. Det verden tilbyr er forgjengelig og begrenset, allikevel følger folk det ivrig; det jeg lover [sier Herren] er stort og evig, men menneskenes hjerter er numne. Hvem tjener og adlyder vel meg med samme omsorg som vises denne verden og dens herrer?’ Litt senere får vi høre: ‘Jeg har det med å besøke mine utvalgte på to måter: ved fristelse og ved trøst.’ Er dette noe vi tenker på tilstrekkelig, at fristelser vi utsettes for kan være muligheter gitt av forsynet til å modnes i nåde?
Ironi
Jeg er ikke så humørløs at jeg ikke ser komedien i denne byscenen langs Karl Johan, et par stenkast fra kongens slott: tre offentlige doer malt i blått, hvit og rødt, oppkalt etter de republikanske dyder. Den er morsom på et vis, ikke minst fordi «Liberté» bærer oppslaget, «Ute av drift».
På et dypere plan blir jeg vonbroten. Denslags representerer en trend: vi forholder oss stort sett ironisk, nå, til idealer. Det er kanskje fordi vi har sett for mye dobbeltmoral og hykleri hos personer som opprettholder dem? Men det er ingen grunn til å trekke inn årene og la oss tas av vinden. Nei, vi burde heller ta oss selv i nakken, granske våre liv og gjøre oss beredt til å endre dem. Et samfunn – det være seg et kirkesamfunn – uten gjennomtenkte, høyt holdte idealer blir ukreativt og kjedelig; og det blir sårbart for alskens tåpelighet.
The End?
Vi feirer en viktig begivenhet i frelseshistorien. Men for noen omstendigheter. Vi kjenner Kong Herodes fra flere avsnitt i evangeliet, også fra Josephus og andre historikere. Vi vet han var en svak hersker, innbilsk og prinsippløs. Hvor gjerne han lyttet til Johannes! Hvor inderlig han gav blaffen i det han hørte! Utover slik ryggradløshet fremstiller dagens tekst ham i en sammenheng som er bentfrem lurvete. Idet han lener seg godt tilbake ved en overdådig middag, er han så betatt av sin stedatters forføreriske sjarm at han lover henne alt — nåja, nesten alt — for å vise sin verdsettelse. Det grufulle som følger ryster ham, men han var bundet av sitt løfte, sitt overmodige, forfengelige løfte. Johannes ble halshugget med det samme, mens gjestene satt ved bordet. En lysten konge, en skinnsyk dronning, et tankeløst barn: Var det da slik det Gamle Testamente skulle ende?
Nådeløs pietisme
En av trendene man snakker om i vår tid, er den som går på en sekularistisk religion, så å si. Man har veldig høye etiske krav utifra en målestokk man kanskje har tilegnet seg ganske nylig; samtidig har man lav terskel for å kaste noen ut og si «Du kan ikke lenger ha noen stemme med her». Det blir en slags uten pietisme uten nåde.
Ja, og pietisme uten nåde er grusom.
Fra en samtale med Dagen-journalist Tore Hjalmar Sævik om Gudslengsel, menneskeverd og ølbrygging.
Flammende skygge
Jeg har på nytt lest Elisabeth de Miribels biografi om Prins Vladimir Ghika, et usedvanlig menneske og en usedvanlig prest, nå saligkåret. Han forble standhaftig og trofast, ‘en håpets pedagog’, slik han gjerne kalte seg selv, i de forskjelligste omstendigheter, fra fyrsters salonger til den skitne fengselscellen han døde i. Siden Miribel skrev i 1987 er det utkommet flere – og bedre – bøker om Ghika. Allikevel har hennes betydelig verdi, ikke minst på grunn av sitatene fra Ghikas egne tekster. Her er et avsnitt som inspirerer og utfordrer meg: ‘Vår evne til å lide står i forhold til vår evne til å elske. Evnen til lidelse er i mennesket den samme som evnen til kjærlighet; ja, den er som dens flammende, fryktelige skygge — en skygge av samme dimensjon, bortsett fra om aftenen, når skyggene forlenges. En åpenbarende skygge som viser hvem vi er.’
Brobygging
‘En biskops embete er «pontifikalt». Å være pontifex, er å være brobygger. På grunn av glemselen som nå betegner Vestens forhold til sin kristne arv, er det oppstått et vidt gap mellom det verdslige samfunn og Kirkens sakrale havn. Når man forsøker å hoie på tvers av gapet, risikerer man å bli misforstått, for selv når samme ord brukes på hver side, har de gjerne fått ulik betydning. Det som er tenkt som «dialog» bli lett en dialogue de sourds. Derfor trenger vi broer som kan gjøre det mulig å møtes. Kristne må kunne fremlegge troen i sin fylde, uten pragmatiske kompromisser; på samme tid må de utlegge den på en måte som er begripelig for dem som kanskje ikke vet stort om formelle dogmer. Ofte handler de mest virkningsfullt når de utgår fra almen erfaring, for så å lese slik i erfaring i lys av guddommelig åpenbaring.’
Fra min bok Chastity, som utkommer 12. oktober.
Erobret
Kino kan aldri ha samme intensitet som teater. Men noen filmer bærer preg av en empati så sterk at tilskuerens dog sitter ærefyktig igjen med følelsen av nærvær til tross for skjermens mellomværende. Å se Max von Sydow i Bille Augusts Pelle Erobreren, er å se en ydmyket far som for lengst har gitt avkall på en følelse av verdighet på egne vegne, men som vil gi inntrykk av verdighet for sønnens skyld. Det gjør vondt å se på. Hal Hinson skrev: ‘Dette er en tolkning som utgår fra sener og kroppsledd, ja, som er unnfanget i margen. Von Sydows skuespill uttrykker vesentlig et poetisk konsentrat.’ Hinson er litt flåsete hva resten av besetningen angår. Jeg er ikke enig. Filmen gjorde dypt inntrykk på meg da jeg først så den for 35 år siden. Den gjør dypt inntrykk nå, når jeg ser den igjen. Om så den er et historisk drama, taler den tidløst om fornedrelse, om drømmer som næres og tapes, om forholdet fedre og sønner imellom – og om den besnærende ømhet som bor i menneskehjertet alt til tross.
Magnus
CoramFratribus-uglen på en øl-etikett? Joda. Den første formelle innbydelse jeg fikk som biskop av Trondheim var til en privatomvisning på byens bryggeri E.C. Dahl. Byggmesteren hadde hørt om min brygger-fortid. Et vennskap oppstod, som etterhvert omfattet også bryggmesterne på Alstadberg og Tautra. Så oppstod tanken om å skape et nytt øl rotfestet i vår landsdels rike historie. På Middelalderen var Nidaros virkelig en europeisk by. Erkebispestolen var sentrum for en kirkeprovins som strakte seg til Island, Grønland, Orkney og Man. Kulturell utveksling foregikk hyppig, bragt på havets bølger som du kan se tegnet på etiketten, med én rød bølge som symboliserer martyrenes arv – for Nidaros’ betydning sprang fra Olavskulten. Inspirasjon kom også andre veien, utenlandsfra. Vi har oppkalt ølet etter Magnus, Orkneys skytshelgen, en slektning av Olav, som døde martyrdøden i 1117 (en historie fortalt i denne hymnen). Det sies at Magnus besøkte Nidaros i 1098, året Cîteaux ble grunnlagt. Ølet bør nytes med måtehold.
Beroligelse?
Beroligelse! Er dét det eneste kristendommen har å by et såret hjerte som skriker etter å elske og elskes, å kjenne og kjennes? Må den kristne bare vente mens ilden innvendig brenner ut og levende kull blir til aske? Har han eller hun intet svar på kjærlighetens lidenskap utover resignasjon, med øyne sørgmodig vendt mot himmelen?
Ofte har det sett slik ut. Det er en velsignelse at de siste tiårs kulturelle endring har vist hvor skadelig beroligelsens retorikk kan være, om så den er gjennomsyret av fromhet, hvis den brukes for å kvele menneskehjertet dype hunger. Istedenfor å helbrede, kan bedøvelse i form av abstrakt devosjon da tvert imot bringe sykdom i form av fastlåst ømhet, av sårbarhet surnet til bittert sinne, av ugjengjeldt affektivt behov som søker tilfredsstillelse i avhengighet eller vold, eller som gradvis forstenes
Fra min kommende bok Chastity: Reconciliation of the Senses
Ansvarlig dogma
‘Dogmet om Marias Opptagelse i himmelen ble definert av Pius XII 1. november 1950. Utenfor Den katolske Kirke – og til en viss grad innenfor – ble pavens konstitusjon Munificentissimus Deus hilst med skepsis. Året 1950 ble første fjernkontroll til TV produsert. Annie Get Your Gun og Sunset Boulevard ble til det året. Kredittkortet ble født i 1950, likeså Stevie Wonder. Og her var Den katolske Kirke i ferd med å uttale seg om ting sagt å ha funnet sted på mystisk vis i forhold til Jomfru Maria for 1900 år siden? Protestantiske kritikere mente at dogmet var en suppe kokt på ubibelske eventyr. Etablerte skikkelser som Barth og Niebuhr mente paven handlet overmodig. Man fryktet at verdens katolikker styrtet hodestups ned i modergudinne-tilbedelse. Enhvers verste anelser synes bekreftet. Katolikker som jobbet for kristen enhet, et økende antall, var bekymret. Jeg kan ikke unngå å tenke at de som hysterisk okket seg over Munificentissimus Deus vel ikke hadde lest teksten. Gjør du det selv, vil du finne at den utstråler fred, argumenterer ansvarlig, i Bibeltro, og er preget av dyp ydmykhet.’ Fra boken Entering the Twofold Mystery.
Dom Godefroy
Etter avslutningsmessen i Lisboa, da paven konkluderte Verdensungdomsdagene, kom en fransk biskop bort til meg og kondolerte med Dom Godefroy Raguenet de Saint Albin, abbeden av Acey. Jeg var vantro. Dom Godefroy hadde nettopp avsluttet en visitas i mitt eget kloster, Mount Saint Bernard. Han hadde sendt meg e-post derfra. Og nå skulle denne kjernesunne, atletisk sterke mann, forhenværende Navy Seal, ha forulykket i alpene? Jeg kunne ikke tro det. Og kan ennå ikke helt tro det. Tre sterke vitnesbyrd har hjulpet meg: ett av Generalabbeden for vår orden, ett av Dom Mauro-Giuseppe Lepori, og ett av abbeden av Hauterive. De fremkaller mysteriet i Dom Godefroys liv og kall med varsom respekt og broderlig realisme. De hjelper oss å se hvordan Herrens nåde virket i dette usedvanlige liv hvis plutselige ende var foregått av en uselvebevisst sprudlende glede som brøt frem av et velsignet vidåpent hjerte. Requiescat.
Ubehøvlethet
Jeg har fått Alice Habsburgs memoarer lagt i mine hender. Denne distingverte svenske kvinnen, en sagnomsust skjønnhet, giftet seg inn i episenteret av gammeleuropeisk aristokrati og ble med tiden medlem av den polske undergrunnsbevegelse. Hennes sjelsstyrke kan anes fra beretningen om hennes besøk i begynnelsen av Annen Verdenskrig i Galicia, hvor hun håpet å hente diverse ting fra sitt gods i Busk: ‘Da jeg nådde frem til Lvov bad jeg noen spørre bolsjevik-kommandanten som bodde på Busk om han hadde noe imot at jeg kom og hentet noen brev og andre eiendeler jeg hadde fått sendt dit fra Zywiec. Han svarte: «Gjerne får hun komme, men hun kan ikke regne med å vende tilbake til Lvov med hodet velbevart på sine skuldre.» Etter å ha fått et så ubehøvlet svar på min høflige forespørsel, hadde jeg intet valg: Jeg reiste rett til Busk.’ Alice fikk hente det hun søkte og tok sitt hode med seg tilbake for å gjenforenes med husbond og barn. Hennes eldste sønn, den avholdte dominikaner Pater Joachim Badeni kjempet blant norske tropper ved slaget i Narvik.
Aglais io
Oppslått
lå den foran meg på veien:
verdens letteste bok —
den har kun to sider.
Undrende leste jeg de magiske tegn.
Så hevet den seg opp i luften.
Ingen apokalypse.
Bare tre ord fra sommerens
hemmelige åpenbaring:
Dagpåfugløye.
Christine Busta (1915–1987)
Todos, todos, todos
I Lisboa insisterte Pave Frans på at Kirken er ‘para todos, todos, todos’. Han sterke utsagn underbygges og opplyses av en tekst fra dagens tidebønner – en preken Augustin engang holdt om den hellige Laurentius. Etter å ha utlagt Laurentius særegne kall til hellighet, minner biskopen av Hippo om at der også finnes andre veier. ‘Herrens have omfatter, brødre – ja, sannelig omfatter den – den omfatter ikke bare martyrenes roser, men også jomfruenes liljer, ektefolks eføy og enkenes fioler. Der finnes overhodet ingen slags mennesker, mine kjære, som trenger å fortvile over sitt kall. Kristus led for alle. Sant er det skrevet om ham at han ønsker alles frelse, han vil at alle skal anerkjenne sannheten.’ Legg merke til den samme retoriske teknikk: Det trefoldige ‘omfatter’ som tilsvarer det trefoldige ‘habet’ i Augustins latinske prosa. Så ingen er utelukket; men alle er kalt til forvandling på grunnlag av sannhet. Herrens vilje er å realisere vårt guddommelige potensiale, å gjøre oss hele og hellige; ikke å la oss forbli i fragmenterthet eller selvtilfreds middelmådighet.
Uventet Bach
Alice Babs, født i 1924, sang i nattklubber fra hun var tenåring. Hun ble noe så sjeldent som en skandinavisk jazzlegende. I følge Svenska Dagbladets nekrolog, skal Duke Ellington ha sagt om hennes røst at den formidlet ‘all värme, livsglädje, rytm och tragik som för mig är jazzens innersta hemlighet’. Alice og Duke jobbet nært sammen, ikke minst da de produserte Serenade to Sweden.
Det er overraskende å høre denne velkjente stemmen (Swing It Magister’n!) fremføre en aria av Bach. Men når du hører Babs synge Jesu, Jesu, Du bist mein, en av de Åndelige Sanger, er det som om stemmen hennes var skapt til det. Den er på samme tid klokkeklar og intens, oppriktig. Én musikalsk genre kan opplyse en annen. Det samme gjelder andre former for kulturelt uttrykk.
Castitas
Was it fear of nature that impelled me towards the supernatural? Such can the strength of conjecture be that it seems more real than reality. I aspired to live chastely, but regarded the endeavour as sheer mortification. It did not occur to me, I think, to see chastity as possessing an intrinsic, never mind life-giving attraction. I thought of it in negative terms, as not being, not doing what lay at the heart of the contemporary image of masculinity. Hence a further complex arose. In a culture glorifying sexual expression, was chastity not somehow unmanly?
If only I had thought of reading Cicero! He could have let me discover that, in the ancient world, the goddess of chastity, Diana, was known not only as lucifera, ‘light-bearing’, but as omnivaga, ‘roaming everywhere’, so sovereign and free.
Fra boken Chastity som utkommer i oktober.
Besluttsomhet
En venn sender meg dette bildet. Det oppsummerer erfaringen av Verdensungdomsdagene.
Det trenger ingen kommentar. Men får meg til å tenke på et par vers fra Salme 51.
Du fryder deg i hjertets oppriktighet og lærer oss visdom i det skjulte.
La meg høre gledens, jubelens klang, så vil de ben du knuste danse.
Gud, skap et rent hjerte i meg, forny i meg besluttsomhetens ånd.
Budskapet er blitt hørt og har funnet uttrykk. Man kan bare takke.
Fredfull spenning
Det er ikke lett å sette ord på det som er foregått i Lisboa denne uken. Jeg har aldri vært med på noe lignende. Det har vært folk overalt, nesten alle sammen unge. De har samlet seg i klynger, vaiet flagg og sunget høyt. Mengden har iblant vært overveldende. Trange gater og ungdergrunnstog har vært overfylt. I en annen sammenheng kunne man være blitt engstelig ved tanken på konfrontasjon. Det storartede her, har vært et fullstendig fravær av aggresjon. Istedenfor å lukke seg inn i seg selv, har gruppene rakt hånden ut til andre grupper, på søken etter møter og samtale, ofte ved utveksling av små suvenirer. Jeg fikk inntrykk av at selve Lisboa var blitt et vennskapets sakrament. Det omsvøpet de fastboende også i en fredfull spenning. Opplevelsen har vært kortvarig og intens. Den gir seg ikke ut for å vise en politisk samfunnsmodell. Men det den formidler er reelt, autentisk. Det får én til å innse at et samfunn kan ordnes på brorskapets premisser. Å ha innsett dét, om så det er en stakket stund, er en velsignelse som kan forvandle liv. At en og en halv million unge samles slik, på rent idealistisk grunnlag, uten priser å vinne, kun for å dele noe vesentlig, er et under. Det burde rapporteres på alle avisers førstesider.
