Klarsyn
Jeg går og tenker på noen ord Jean-Louis Thiériot skrev i Le Figaro over helgen: ‘Krigen er tilbake i Europa. Våre sytti år med fred har kun vært en velsignet parentes. Varselsignalene var klare: ex-Jugoslavia, Georgia, Donbas, Nagorno-Karabach. Makten og sverdet er for lengst igjen blitt verdens akse, om så apostlene som preker om historiens slutt og salig globalisering tviholder på sine illusjoner. De har glemt noe Péguy klokt bemerket: ‘Man skal alltid gi uttrykk for det man ser; fremfor alt skal man alltid, og dette er mye vanskeligere, se det man ser.’ Så har de glemt at historien er tragisk og at en gordisk knute ofte hugges over i blod.’
‘Herre, la meg se!’ er en kulminerende bønn i Evangeliet. Ofte er klarsyn hverken behagelig eller til særlig trøst. Men det er kun ved å se at vi tar stilling til virkeligheten og derved kan gjøre noe med den.
Interaksjon
Utfra teologiens strenge definisjoner, sies det iblant at den hellige Treenighets mysterium kan uttrykkes som tre subsistente relasjoner. Det handler ikke, for å si det enkelt, om tre relaterte Personer; Personene er relasjoner. Begrepet om at all tings opphav er relasjonelt, synes svimlende til å begynne med. Litt etter litt, frigjør det tanken. Det lar seg overføre til menneskelig erfaring og psykologi. Kvantefysikken bruker et beslektet paradigme for å forklare den fysiske verden. Det er fascinerende å lese følgende i en bok av Carlo Rovelli: ‘[Kvantemekanikkens ligninger] forblir gåtefulle. De beskriver ikke det som skjer i et fysisk system, bare hvordan ett fysisk system oppfattes av et annet fysisk system. Hva betyr det? At et systems essensielle virkelighet ikke lar seg beskrive? Eller rett og slett at vi ennå mangler en bit av historien? Eller, slik jeg mener, at vi må godta tanken om at virkeligheten er kun interaksjon.’ I en samtale i 2017 presiserte Rovelli: ‘Objekter er intet annet en interaksjonens knuter. De er ikke primære, men sekundære ting, sånn som jeg ser det.’ Å se sånn, er å se alt på nytt.
Autonomi = frihet?
Pave Frans hadde planlagt å skrive sin doktoravhandling om Romano Guardini. Det bemerkes ofte at Guardinis inflytelse på pontifikatet er stor. Derfor er det interessant når en av verdens fremste Guardini-eksperter omtaler tendenser i Kirkens liv nå. I et nylig foredrag, utla Professor Hanna-Barbara Gerl-Falkovitz et globalt perspektiv på Den synodale vei som hun deltar i med iver og forstand. Veien snirkler seg, påpeker hun, innenfor en sammenheng som absolutterer autonomi. Vår sans for autonomi er nå så sterk at ‘hva Gud (eller Kirken) enn forelegger meg av bud, råd eller ønsker, defineres som heteronomt. Kun hvis det samsvarer med min autonomi, vil jeg følge det.’ Vi sier nei takk til selvoverskridelse. Vi tar det for gitt at frihet vil hevde seg mot Gud, som vi oppfatter som Motstander, hvis vi da ikke former gud på nytt i vår eget bilde. Lysende, åpenbarte begreper om Gud og mennesket er i stor grad gått tapt. Vi sitter igjen med vår egen obskure langtekkelighet. Vår tids tendens til å stille spørsmål ved alt, sier Gerl-Falkovitz, ligner et termometer som klargjør en betennelse som lenge, kanskje helt siden Opplysningstiden, har ligget latent. Det ser ut til at det vi egentlig trenger, ikke er egenhjelp, men en Lege.
Be for fred
29. september 1938 fant Francis Poulenc et utdrag fra et dikt av Charles d’Orléans (1394–1465) gjengitt i Le Figaro. Teksten rørte ham dypt i omstendighetene. Han satte den til musikk. Sangen har gjenlydt i mine ører siden jeg i dag morges leste om Russlands invasjon av Ukraina:
Be for fred, elskverdige Jomfru Maria,
himlenes dronning og verdens herskerinne.
Vær vennlig å be alle helgener be,
og rett din anmodning
til din Sønn: By hans høyhet
se i nåde til sitt folk,
som han valgte å frelse ved sitt blod,
ved å gjøre slutt på krig, som ødelegger alt.
Bli ikke trett av dine bønner.
Be for fred, be for fred,
den sanne gledens skatt.
Evne til å se
Gabriel Josipovici har vært i Londons National Gallery for å se utstillingen Dürers Reiser. Han beskriver den så levende at jeg innbiller meg å ha sett den selv. Dürer (1471-1528) var utrettelig interessert i verden som omgav ham. Han maktet å foreta både globalt overblikk og mikroskopisk detaljanalyse. I forhold til notatbøkene Dürer brukte for å nedtegne inntrykk fra sine mange reiser, skriver Josipovici: ‘Det er fabelaktig å lese, 500 år i ettertid, en nysgjerrig reisendes spontane bemerkninger utfra sin særegne evne til å se, oppøvd gjennom mange års trening.’ Påminnelsen er dyrebar: Vi kan leve med øynene åpne og glane febrilsk omkring uten å se det minste. Syn må øves. Å se, er en kunst og en askese. Det kan også være uttrykk for filantropi. Alle vet vi hva Josipovici mener: ‘Iblant, især når vi betrakter hans tegninger eller leser Dagboken, gjennombores vi sylskarpt av gjenkjennelse: «Ja! Jeg vet jo dette!»‘ — men vi innser det ikke før en øvet seer muliggjør det selvinnlysendes epifani.
Fugl på himmelen
Første gang jeg hørte Dhafer Youssefs musikk, fikk jeg tårer i øyene. Den er ulik alt annet, selv om man aner et slektskap til Jan Garbarek. Youssef beundrer Arvo Pärt. Han har foretatt innspillinger med vestlige ensembler spesialisert i sakralmusikk, for eksempel Jaan-Eik Tulves Vox Clamantis (oppføringen begynner ved ‘5). Det var den sungne resitasjon av hellige tekster som vekket hans musikalitet som barn, i Tunis. ‘Mitt forhold til Koranen’, har han sagt, ‘er mer musikalsk enn religiøst. For meg er religion musikk. I musikken opphører grenser.’ Derfor er det vanskelig å snakke om musikk. Ord er nødvendigvis begrensende: ‘Du har inntrykk av å omtale en fugl på himmelen – noe som ikke blir værende der.’
Du kan høre Youssefs Klage for min mor, en del av hans Bird’s Requiem, her. Det gjør inntrykk at en YouTube kommentator beskriver den som ‘rent kathartisk’.
Tilpasning
Netflix-serien Stories of a Generation, hvor Pave Frans spiller en viktig rolle, byr på dyrebar innsikt. Som Aldo Grasso har bemerket, i en spalte i Corriere della sera, blir hendelser og erfaringer forsiktig løsrevet fra umiddelbar sammenheng for å utvikles til allegorier.
Jeg er rørt og inspirert av Carlos og Cristina Solis, et ektepar fra Uruguay. Etter å ha vært gift i femti år, besluttet de å begynne å danse tango. Dansen har gitt livet en ny dimensjon. Den tydeliggjør dype, livgivende aspekter av deres forhold som mann og hustru. ‘Kjærligheten, slik vi har opplevd den,’ sier Carlos, ‘utgjøres av stadig tilpasning av den ene til den andre’ — nøyaktig som i tango! Han sitere senere Knøttene. Charlie Brown sitter, med utsikt over en innsjø, og pønsker filosofisk: ‘En dag skal vi alle dø!’ Snoopy svarer: ‘Sant nok, men ikke alle de andre dagene.’
På jakt etter mening
Har man først fått ørene opp for Marie Noëls røst, har den et eget, umiskjennlig tonefall. Det er en stillferdig røst, men én som taler med myndighet, en røst som, gjennom dypene den gir uttrykk, åpner vide rom i leseren, hvor den finner gjenklang som et trøstende nærvær. Marie Noël, som tilbragte hele sitt liv på samme sted, skrev en gang:
‘Det var på disse store dyp at mitt livs ene store reise fant sted, mitt dykk ned i avgrunnen, mitt eventyr, mitt møte, ansikt til ansikt, med fare. Dit måtte jeg hen, for siden å vende tilbake, bærende på menneskeslektens skjebne, istedenfor å forbli hensunket i søvn, evig ren og uberørt, i min lille have, trygt under Korset.’
Et utvalg av Marie Noëls tekster er endelig tilgjengelig på engelsk i et praktfullt bind oversatt og sammensatt av Pauline Matarasso. Det utgis i dag.
Helhet
Idag er ikke bare St Valentine’s Day. Det er også festdagen for de hellige Kyrillos (826/7-869) og Methodios (ca. 815-885). De to var blodsbrødre. Deres virke gjør dem fortjent til å kalles skytshelgener for Europa. I en viktig bok, siterer Alexis Vlasto sin kollega Zdenek R. Dittrich, som kalte Methodios ‘den siste store skikkelse i den universelle Kirke’. Vlasto forklarer: ‘Det hadde vært skismaer før; det ugjenkallelige skisma lå ennå 200 år inn i fremtiden. Men fra slutten av det niende, og særlig i det tiende århundre, var det knapt lenger mulig å høre til, likestilt, i både Øst og Vest. Dette var ikke kun på grunn av gradvis fremmedgjøring mellom Kirkene i forhold som berørte deres lære, ritualer, skikker og andre aspekter; men også, mer åpenbart, på grunn av politiske faktorer i et Europa som var gjenstand for en rask krystalliseringsprosess.’ I dette øyeblikk, krystalliseres spenninger mellom Øst og Vest i Europa på skremmende vis. Så skal vi gjøre hva vi kan for å reparere brutte bånd i våre hjerter og mellom Kirkene.
Hjelpeløshet
Professor Thomas Fischer, en tysk dommer, har et skarpt hode og en tilsvarende skarp penn. Han er ikke én som feier ting under teppet, heller ingen katolsk apologet. Jeg tenker mye på siste avsnitt av hans bidrag til Der Spiegel forrige uke, om hvordan vi, som samfunn, forholder oss til smertefull problematikk omkring misbruk: ‘Med kirken er det gått som med andre strukturer bygget på ekstern ledelse og mektig uantastelighet, smeltet bort i globaliseringen. Fellesskap reduseres til enkeltmennesker. Ansvar gir etter for selv-optimering; ekstern ledelse for retningsløshet. De gudfryktiges fellesskap ble først til hyggelig gruppeterapi, så til tilbud om skreddersydd velvære på bestilling. Vi kan betrakte denne oppløsningen som enden på visa — eller ikke. Men å hisse seg rådløst opp, er uintelligent. Fantomsmerten er utvilsomt sterk. Men det som bringer løfte om helbredelse, er ikke retroaktiv fakturering i forhold til lengst beseirede fiender, men seriøs anstrengelse for å skape nye strukturer og institusjoner som bygger på og fortjener tillit.’ Selvfølgelig skal fortiden konfronteres og bearbeides klarsynt. Men det dreier seg om å gjenskape fellesskap; og om å gjøre dette (for å oversette Fischer bibelsk) ved helhjertet, fremadskuende omvendelse.
Mettelse
Folk spør: ‘Hvor er Gud?’ Spørsmålet stilles gjerne litt kjekt, som om Gud burde være en ressurs tilgjengelig på bestilling. Dagens vigilielesning setter saken i perspektiv. Guds Visdom, får vi høre, ‘roper høyt på gaten’. Gud ønsker å gjøre seg kjent. Det er vi som ikke svarer, og heller bygger våre liv, vår verden, uansett ham, som om han ikke fantes. Teksten fra Ordspråkene 1 fortsetter: ‘Da skal de rope, men jeg svarer ikke, de skal lete, men ikke finne meg. For de hatet kunnskap, de valgte ikke å frykte Herren, de ville ikke ha mitt råd, viste ingen respekt da jeg talte til rette. Derfor skal de smake frukten av sin ferd, bli mette av sine egne planer.‘ Når vi ser omkring oss, på verden slik vi har laget den til, på verden som skremmer oss sånn, opplever vi ikke nettopp dette, mettelse av egne planer?
Ukanalisert energi
I et intervju fra 2018, sier Bettina Röhl, datter av Ulrike Meinhof, fornuftige ting om 1968-myten som bakgrunn for morens revolusjonære terrorisme. Bevegelsens nøkkelfigurer, mener hun, hadde stort sett hatt en privilegert ungdom, så handlet ikke utfra krigstraumer: ‘Jeg mener tiden var full av energi. Vesten så en kultureksplosjon – i musikk, i mote. Ved en misforståelse av det som foregikk i Kina, blandet 68erne denne fantastiske utvikling i Vesten sammen med den kinesiske, folkemyrdende kulturrevolusjon, som ble gjort til et forbilde. […] 68er-representanter som Gerd Koenen og Götz Aly snakker om tilværelsens uutholdelige letthet. 68erne fylte sin erfarte tomhet med ideologier, med Marx og Mao. Dette er eneste område hvor jeg vil tillegge datidens BRD en grad av skyld. Det fantes en sånn fremgang og oppad Schwung, men åpenbart fantes ingen åndelig, moralsk overbygging. Unge mennesker ønsker seg mening. Slik kom Revolusjonen på mote og ble et fantasibilde.’ Innsikter verd å tygge på.
Skrumpet verden
Samtaler i det siste med venner i Vest-Kamerun gir meg videre bevis på elendigheten som oppsluker regionen. Media forholder seg stumme. Flyktningehjelpen har i årevis ropt varsko om krisene i Kamerun, blant verdens mest upåaktede. Bistandsaktuelt rapporterte i fjor at norsk reportasje om Afrika i allmenhet i beste tilfelle er rent tilfeldig; stort sett, dukker verdensdelen ikke opp i nyheter i det hele tatt. Jeg tror nok følgende utsagn kan ha gyldighet i andre land også: ‘Vi noterer ellers at verden i det norske mediemangfoldet på mange måter skrumper inn, og at det meste av ressurser til dekning av internasjonale nyheter brukes på den anglo-amerikanske verden.’
Ingen kan følge konstant med på alle verdens behov. Dog, hvis særlige områder konsekvent ignoreres, sier det noe. Vi bør spørre oss hva dette betyr — og utfordre oss selv: ‘Hva med meg? Er jeg villig til å konfrontere en uinnskrumpet verden og ansvaret som derved følger med?’
Taus diktning
Covid-begrensninger har i stor grad holdt folk borte fra museer. I et strålende, kort essay beskriver Gabriele Finaldi, Direktøren for Londons National Gallery hvordan det har vært å vandre omkring i tomme rom mens han lyttet til kunsten. Han skriver:
‘En klassisk, tidlig definisjon av malerkunsten får vi fra Plutark: «Maleri er taus diktning; diktning er maleri som taler.» Han siterte Simonides av Keos, en gresk musiker og lyrisk dikter som levde på 700-tallet f.Kr., hvis verk er preget av dyp medfølelse. Malerier gir kanskje ingen lyd fra seg, men har en røst i stand til å formidle følelser og mening på tvers av tid og rom. Det er én av grunnene til at maleri er så viktig.’
Deledda
Jeg vet ikke hvorfor jeg først nå har oppdaget Grazia Deledda, som vant Nobelprisen i Litteratur for året 1926. Hun var den annen kvinne etter Lagerlöf som ble hedret slik. Jeg har nettopp lest La Madre, som D.H. Lawrence, i et forord som stadig kommer i nye opptrykk, misforstod, såvidt jeg kan se. ‘Det interessante i La Madre‘, skrev han, ‘ligger i beskrivelsen av rent instinktliv.’ Det stemmer ikke. Romanens drama ligger i krysspunktet mellom instinktive og overveide valg — ikke for å idealisere eller forenkle overveielse; men Deledda mente nå at instinkt må orienteres ved fornuft. Ved Nobelbanketten, talte Erkebiskop Söderblom til henne: ‘Vaner, såvel som samfunnsmessige og sosiale institusjoner, forandrer seg over tid, utfra et folks karakter og historie, tro og tradisjon, hvilket fortjener høy respekt. […] Men menneskets hjerte og dets utfordringer er de samme overalt. En forfatter som vet å beskrive menneskenaturen og dens spenninger med levende farver og, mer vesentlig, vet å undersøke og avduke hjertets verden – en slik forfatter er universell, selv i sin lokale forankring.’ I Deledda gjenkjente han en forfatter av slikt format. Han hadde rett.
Du finner en god (italiensk) dokumentar om Deledda her.
Fruktbarhet
‘Kan jeg nå be deg om å reflektere over et par mer kompliserte emner i boken, i forbindelse med ting vi kjemper med for tiden: Seksualitet, kjønn, misbruk osv.? Du er ikke redd for å omgås slike spørsmål. Men du omgår dem på en annen måte, mener jeg, enn måten de vanligvis omgås på, selv av offentlige teologer, takket være ditt monastiske utsyn. La oss se på temaet kjønn, først. Når vi befatter oss med de tidlige klosterfolk og asketer, ser vi at deres liv ofte var usedvanlig frigjort fra forutinntattheten i forhold til kjønnsroller som var gjengs i byer og i ektestanden. Jeg har inntrykk av at du impliserer, slik jeg selv har gjort i ting jeg har skrevet, at referansen kan vise seg fruktbar, hvis jeg kan si det sånn, i vår samtids tenkning. Kan du si litt mer?’
Spørsmålet ble stilt av Professor Sarah Coakley i en samtale vi førte nylig. Mer finner du her (på engelsk).
Kortfattethet
I en bok om Churchill, siterer Erik Larson statsministerens instruks om kortfattethet adressert til Kabinettet datert 9. august 1940. Den inneholder innsikt som burde bli allemannseie.
‘For å utrette vårt arbeid, må vi alle lese store mengder dokumenter. Stort sett er de alle for lange. Derved kaster vi bort tid, mens krefter går med til å søke poenger av virkelig betydning.’ Fire utmerkede råd følger. Så kommer oppsummeringen: ‘Rapporter forfattet i henhold til prinsippene jeg har utlagt, kan virke uslepne sammenlignet med offisiell sjargongs glatte overflate. Dog vil vi spare mye tid. Innsatsen som kreves for å oppføre nøkkelpunkter konsist, vil være til hjelp for klarere tenkning.’
I oktober samme år, skrev Churchill til statssekretæren: ‘Lengden på og antallet av en diplomats kommunikéer er intet mål på hans effektivitet.’
Nytt og gammelt
Igjen og igjen i frelseshistorien, oppstår nye impulser til omvendelse ved gjenoppdagelse av rikdom fra fortiden. Et emblematisk eksempel finner vi i 2 Kongebok 22. Mens Josia var konge, fant presten Hilkias Guds Lov i tempelet – det skjedde i løpet av et restaureringsarbeid. Loven, ja! Ingen hadde tenkt på den på årevis. Men der befant den seg, altså, og stilte sine sublime, rystende krav. Hilkias gav Loven til Safan, stadsskriveren, som leste den for kongen. ‘Da kongen hørte lovbokens ord, sønderrev han sine klær.’ Utallige fruktbare omvendelser har begynt på en lignende måte. Cistercienserbevegelsen i det tolvte århundre er ett eksempel, gjentatt i det syttende under Abbed de Rancé.
Betraktningen kan du følge videre gjennom denne lenken.
Å leve litt
På begynnelsen av uken, mottok jeg en melding fra en ung syrer, venn av en venn. Han prøver å bringe sin mor og sine søstre til trygghet. For å forklare hvorfor det haster, skrev han: ‘Mange i mine søstres omgangskrets er blitt fengslet, torturert, voldtatt eller myrdet simpelthen p.g.a. humanitært engasjement i denne umoralske og barbariske krigen.’
I går så jeg følgende oppslag i en norsk avis, à propos corona-lettelser som muliggjør større publikum ved fotballkamp samt skjenkerett og lengre åpningstider på bar: ‘Nå kan vi begynne å leve litt igjen.’
Kontrasten mellom perspektivene, gjør én svimmel. Noe Covid har lært oss, er hvor nærsynte vi er. Vi som lever privilegert og trygt, er særlig utsatt. For et år siden, forutså synsere jorden rundt en ny verdensordning grunnet på solidaritet og medlidenhet. Problemet er at vi ikke i oss selv har kraft til å forfølge så høye mål særlig lenge. For å holde oss til dem, må vi oppflammes av et større ideal som redder oss fra å innestenges i oss selv.
Natura naturans
Folk i Middelalderen utviklet begrepet, ‘natura naturans’, for å uttrykke hvordan natur, helt enkelt, gjør det naturen gjør. Spinoza utviklet begrepet i filosofisk betraktning. Men kanskje trenger vi bare å vinne muligheten tilbake for å uttrykke dét å ‘handle i tråd med naturen’ som et aktivt verb?
Jeg er slått av dette bildet av et ungt tre som stillferdig har vokst seg gjennom en gammel havestol uten å skade den. Før eller senere vil stolen, en gjenstand skapt av menneskehånd, gi etter, det er klart. Setet vil drives opp. Dog vil det skje gradvis, naturlig. Selv om stolen blir ubrukelig, vil prosessen, på et vis, være vakker.
‘Elsker du en plante’, pleide Kentuckys Shakere å si, ‘så pass godt på hva den liker.’ Fulgte vi bedre med på hvordan naturen er naturlig, ville vi vokte oss for kunstlet, teoretisk inngripen, ikke minst når vi ser på oss selv.
Cîteaux
Cistercienserordenen sporer sitt opphav tilbake til tre grunnleggere: de hellige Robert, Alberic og Stefan (ikke den hl Bernard!). Kirken feirer trioen i dag. Cisterciensernes prosjekt var, ved første blikk, konservativt motivert og tilbakeskuende motivert. På samme tid medførte den radikal nyvinning. Ulike faktorer bidro til prosessen. Ikke minst appellerte grunnleggerne årvåkent til normgivende kilder. Den mest åpenbare blant disse, var Benedikts Regel. Exordium parvum, en tidlig beretning om hvordan Cîteaux kom til, viser oss klart hvordan de første munkene gikk til verks. Vi får inntrykk av et mannskap sjømenn som setter segl på en klar, lys dag og muntert kaster overbord all unødvendig ballast som hindrer god fremdrift. Vekten legges ikke på surmulet ‘streng observans’, men på lettelsen ved å eliminere hindre. Pelskapper, dyrebart stoff og fjærmadrasser: Til sjøs med det hele! Økonomiske bånd og verdslige privilegier gikk sammen vei.
Vil du lese mer, finner du fortsettelsen, på engelsk, her.
Moderskap
For ikke så lenge siden, bemerket jeg at samfunnet ikke lenger er i stand til å gjenkjenne gudstjeneste som noe kategorisk særegent. Vi mangler felles konsepter for det overnaturlige.
En artikkel skrevet av Andrea Mrozek her om dagen viser at det ytterst naturlige også er på vei bort fra offentlig diskurs. Mrozek referer til en artikkel i The National Post som bemerker at gravide idrettskvinner i stadig større grad risikerer å finne sin tilstand beskrevet innen kategorien ‘skader’. Eksempelet stammer fra Kanada. Tendensen er almen. Mrozek skriver: ‘Vi mangler kategorier for kvinner som venter barn. Vi sliter med å legge til rette for det og er, ærlig talt, ikke sikre på om det er bryet verd. Graviditet og fødsel står idag for noe forvirrende’, ansett ‘som noe som hindrer virkelig liv heller en noe som bidrar til det.’
Dilatatio cordis
Følgende sitat fra Thomas Mertons bok Conjectures of a Guilty Bystander (1968) er velkjent. Det tåler dog å gjentas på denne siste dag av bønneoktaven for kristen enhet.
‘Hvis jeg klarer å forene i meg selv tanken og fromheten fra både østlig og vestlig kristendom, de greske og latinske kirkefedre, de russiske og spanske mystikere, kan jeg i meg selv forberede gjenforeningen av adskilte kristne. Utfra den skjulte, uuttalte enheten i meg, kan en synlig, åpenbar enhet av kristne med tiden oppstå. Ønsker vi å sammenføre det som er delt, lar det seg ikke gjøres ved å pålegge én del en annen eller ved å oppsluke én del i en annen. Gjør vi som så, er enheten som oppstår ikke kristen; den er politisk, dømt til fortsatt konflikt. Vi må omfatte alle adskilte verdener i oss selv for så, i Kristus, å tre hinsides.’
Dette er et aspekt av det den hl Benedikt, i Regelen, kaller ‘hjertets utvidelse’ – et velsignet, smertefullt, glederikt foretak.
R.I.P.
Ikke noe ved Thomas (Fr Louis) Mertons gravsted på kirkegården i Gethsemani skiller den fra gravene til hundrevis av andre munker, unntatt oppsamlingen av små hilsener etterlatt av hans beundrere. Det hvite skjerfet som er knyttet til hans kors gir hvilestedet hans et hippie-aktig preg. Jeg tror han ville ha moret seg over det. Humor er en vesentlig bestanddel av Mertons forfatterskap, det ser jeg stadig tydeligere. Han var i besittelse av en dyrebar egenskap: Han hadde evnen til å le av seg selv, en evne som gjerne betegner folk som tar livet på alvor.
Merton ble begravet ved siden av Dom James Fox, hans abbed gjennom mange år, hans nemesis på sett og vis, men også hans medbror og venn. Ønsker du å lese min anmeldelse av Roger Lipseys dyptpløyende bok om deres komplekse forhold, finner du teksten her.
Bokslipp
Kun den som elsker, vet. Stakkars den som ikke elsker!
Lik de hellige Hostier for ukonsekrerte øyne,
Vil de tuseners liv synes ham uanselige og fattige.
Kun for den elskende opptenner den helt Andre sin herlighet
idet han gir adgang til det dobbelte mysteriums hus:
det smertefulle og det jublende mysterium.
Elsa Morante
Min bok Entering the Twofold Mystery utgis idag, på festdagen for den salige Cyprian Tansi. Har du lyst til å bli med på lanseringssamtalen, som jeg fører med Professor Sarah Coakley den 26. januar, kan du reservere plass her.
