Syn på Kina
One discovery leads to another. I’m interested in the linguist Ross Perlin’s work. He writes: ‘At the current unprecedented rate of language shift, a significant portion of the world’s cultural and linguistic diversity will disappear over the next century.’ As codirector of the Endangered Language Alliance, he documents languages at risk and supports linguistic diversity. Reviewing his recent book Language City in the New York Times, Deirdre Mask praises it as ‘a gorgeous new narrative of New York’. She throws in this aside: ‘I invite you, too, to binge-watch Perlin’s fascinating YouTube dispatches from China.’ The invitation was irresistible. That is, I haven’t binged, but have watched one now and again. In a series of ten-minute features filmed by his fiancée some 15 years ago, edited by a couple of mates, Perlin takes us on a journey to visit synagogues in Shanghai, shamans in the uplands, old people walking pet birds before settling down to mah-jong, roadside cooks. He converses fluently with natives in Chinese dialects while presenting a humane, witty, philanthropic account for his viewers – in Yiddish. This series is a phenomenon, heart-warming and enlightening. Take a look at A New York Jew in China.
Modenhet
Ina Weisses film Das Vorspiel var visst ikke noen stor kommersiell suksess. Historien om en ambisiøs fiolinlærer som presser en elev for langt er for marginal til å ha almen appell. Regien har svakheter hist og pist – noen scener er unødig lange. Men allikevel er filmen sterk og viktig. Den utlegger troverdig en Kain-og-Abel-rivalitet og, samtidig, et delikat og vanskelig motiv tilstede i kunsten fra gammelt av: Motivet av en mor som fortærer sine barn. Det er nyttig, om enn ubehagelig, å minnes om at et menneskes søken etter skjønnhet – etter fullkommenhet i skjønnhet – kan kompromitteres; om at ubalanse i eget liv kan få oss til å stille urimelige krav til andre. Det er særlig én replikkutveksling jeg vil huske. Mot slutten av filmen får Anna Bronsky, fiolinlæreren, høre et gammelt opptak av eget spill. Hun gjenkjenner ikke lyden hun skapte. Så sier hun til sin mann (som hun er utro): ‘Det er ganske umodent.’ Han svarer, ‘Det er nettopp dét som er så vakkert ved det.’ Så innser man: Hvis ‘modenhet’ kommer til å stå for ‘jernkontroll’ eller til og med ‘tap av uskyld’, kan den vise seg fatal.
Ett skritt
Elegant tegner Daniel Capó en bue fra et velkjent vers i en Newman-salme (‘eit skritt er nok for meg’ i Hognestads oversettelse) til en scene i det iranske Tus på hellig Olavs tid, der en sheikh skal foredra for en stor forsamling, og får den til å synes selvfølgelig. Hvor løfterikt ett skritt kan være når det tas fritt og velmenende for å nærme seg én annen! Det dreier seg om å kunne vise og motta omsorg.
Capó skriver: ‘Vi vet vi er feilbarlige. Vi vet også at ingen av våre feil — hvor tungtveiende de kan synes — definerer oss for alltid. Ja, vi er trengende og svake; men i denne barnlige utsattheten finnes noe inderlig vakkert. Det finnes også sannhet, i bildet av en mor som vugger barnet sitt i favn; av en familie som vandrer under stjernene på søken etter et hjem. Kjærligheten gir oss denne vissheten. Det eneste den ber om til gjengjeld, er at vi trekker ett skritt nærmere, fra hjerte til hjerte, for slik å oppdage hva mennesket er, hvordan det erkjennes.’
Etter Boken
Jeg kommer til å tenke på en søknad en av mine forgjengere sendte til Roma for noen år siden om en liturgisk dispensasjon. Den ble avslått. Her er Gregor IXs responsum til Erkebiskop Sigurd av Nidaros datert 8. juli 1241:
‘Siden vi har erfart fra din rapport at det sommetider skjer i ditt land at barn på grunn av vannmangel døpes i øl, gir vi følgende svar: Da det ifølge evangeliets lære er nødvendig å gjenfødes «av vann og Hellig Ånd», skal de som er døpt i øl ikke regnes som rettmessig døpt [non debent reputari rite baptizati]’ (DH 829).
Et marginalt anliggende, men kanskje verdig en fotnote i Gestis verbisque?
Chastity Overseas
The last few months have seen many thoughtful responses to Chastity: Reconciliation of the Senses in the United States, where the book was published in January. I’d single out three. Nathanael Peters reviews the book in a contextual essay, stating a premise with which I am in full agreement, ‘I’ve come to see chastity as primarily a question of freedom’. He goes on to provide an illuminating juxtaposition with Maestro. Carl E. Olson is attentive to ‘a robust and self-aware anthropology’ and, a really important point, to the eschatological dimension of chastity. Jared Staudt engagingly writes of ‘the resurrection of chastity’ – and indeed there is much to suggest that it is not dead but, like Jairus’s daughter, ‘sleepeth’. He notes: ‘My largest takeaway from the book regards the way in which chastity fulfills our nature rather than diminish it’, and this delights me. It is a blessing for a writer to have careful readers. The book, already out in Spanish, is currently being translated into Italian, French, Portuguese, Swedish, Norwegian, and Greek.
Hva er sannhet?
Etter å ha lest flere anmeldelser, bestemte jeg meg for å se Ilker Çatak’s Lærerværelset, som hadde Norgespremiere i går. Jeg er glad jeg gikk, selv om det ikke var noen morsom kinokveld. Filmen er smertefull å se, for den setter kyndig fingeren på det ene samfunnssår etter det annet. Den berører rasistist fordom, overvåkingskultur, retorisk manipulasjon og vrengingen av god hensikt. Den kritiserer en liberalisme som er blitt diktatorisk, drevet av selvrettferdighet og et rasende begjær etter å tekkes andre. Men der er mer på spill. Matematikken er et ledemotiv som peker mot spørsmålet: Hva utgjør et objektivt bevis? Kan sannhet overhodet bevises? Her har vi kjernen i filmens undersøkelser. Jeg var ikke forberedt på den burleske sluttscenen, ledsaget av ouverturen til Mendelssohns En Midtsommernattsdrøm. Pucks avsluttende monolog i Shakespeares skuespill gir en tolkningsnøkkel, kanskje. Tanker man bibelsk på tilværelsen, kunne man finne en annen slik nøkkel i 3. Mosebok 19.14.
Bonum facere
Det tyske Bonifatiuswerk har gjort store ting for å muliggjøre gjenoppblomstringen av norsk katolisisme. Derved er sterke vennskapsbånd oppstått.
For å markere stiftelsens 175-årsjubileum, har EWTN Norge laget en fin liten video om Bonifatiuswerks virskomhet i Midtnorge.
Du finner filmen her.
Athanasius
Fra Lengsel er mitt vesen: ‘Athanasius hevder ikke at enhver sanselig impuls fører mot Gud. Det går en skillelinje mellom vår himmelske, «logiske» lengsel og vårt «illogiske», jordbundne begjær. Grunnprinsippet forblir allikevel uendret: Enhver autentisk lengsel, enhver lengsel som, selv implisitt, peker mot evigheten, er en farbar vei til Gud. Ved sin død dømte Kristus døden til døden. Døden alene er død. I Kristus overskrider vi det naturlige slik at vår natur, i enhet med Ordet, ikke lenger er hva den var. Denne fornyede tilstand, som korresponderer med det vi først var, gjør også oss til en potensiell epifani, gudsåpenbaring. «Og det vi hevder», sier Athanasius, «er ikke bare ord, men sannes av erfaring». På dette grunnlaget konkluderer han med å bekjenne det prinsipielle resultat av Ordets inkarnasjon: Han ble menneske for at vi skulle bli guddommeliggjort.’
Kirken feirer minnedagen for St Athanasius i dag, den 2. mai.
Akhmatova
Fra Notisbøkene til Anna Kamienska:
Akhmatova. Et tykt bind av hennes samlede dikt, som om de var skrevet av én person. Men der var jo mange av dem — fra ungdom til alderdom. Den elegant forfinede fruen og den gamle bondekonen som brøler av smerte og slår pannen mot kirkegulvet: «Herre!» Dikteren omgitt av skarer av beundrere og litterære snobber, og den eldre kvinnen: klok, omfavnende, lik jorden, lik en bonde som vugger sitt døde barn i armene. […]
Musikk lærer oss tidens gang. Den lærer oss øyeblikkets verdi ved å gi øyeblikket valør. Så forgår det. Og er ikke redd for å forgå […].
Den farlige lidenskap for absolutt renhet. Å fordunste med atomet. Våkn opp!
Passer dårlig
I 1959, boken Erasmus and the Humanist Experiment, skrev Louis Bouyer: ‘Mange mener at de kristne i det sekstende århundre ikke var seg bevisst hva som trengtes for å kristne det vell av erfaringer og ny virkelighet som kjennetegnet epoken; og de mener det var derfor den nye verden brøt med en Kirke hvis representanter var ute av stand til å frigjøre seg fra fastlagte baner. Denne forklaringen både passer og smigrer dagens kristne. Det kan ikke overraske at mange av dem anser den som selvsagt. Ja, de hevder at, ville bare den moderne verden gi dem tilbørlig oppmerksomhet, ville den snart beseires av deres forstandige sympati; og de hevder at denne verden forblir fremmed for Kirken ene og alene fordi Kirkens bakstreberske elementer ikke er i stand til å samtale med den. En slik tese kan nok virke overbevisende ved første øyekast; men det er sikkert at slik forenkling passer dårlig med objektiv historie.’
Blake
Man er blitt så vant til at det henger prislapp på alt mulig, at det synes uvirkelig å få noe rikt, dannende og vakkert helt gratis. Men dét får man hvis man går på The Fitzwilliam Museum og ser utstillingen William Blakes univers, som pågår frem til midten av mai. Fascinerende er den. Den setter Blake i sammenheng, det satte jeg pris på. Sammenhengen går ut på mer enn å fastslå at Blake var en romantiker i en romantisk tid. Den vektlegger følgende: Omkring 1800 næret tenkere på flere steder i Europa, uavhengig av hverandre, overbevisningen om at kontinentet var åndelig bankerott, at nytt grunnlag måtte legges. Bare det at slik kollektiv overbevisning kan oppstå, gir noe å tenke på i disse dager. Ellers er jeg stort sett enig med Jonathan Jones’ velskrevne kritikk, selv om jeg nok er mindre besnæret enn han er. Jones skriver: ‘Det vesentlige med Blake er den energiske og enestående totaliteten i hans visjon, som man må stupe uti og omfavne.’ Blakes totalitarisme har også et kvelende aspekt. Utstillingen lar dette fremstå, ikke minst ved å sette Blake side om side med andre kunstnere. Et formiddagsbad var nok for meg. Deretter var jeg glad for atter å stige ut i et hav av konkrete påskeliljer.
Liv på stor skala
Dagens kollektbønn begynner med en tredelt bekjennelse. Formelt sett nevner den tre guddommelige navn; på samme tid definerer den menneskets eksistens. Slik lyder den: ‘Deus, vita fidelium, gloria humilium, beatitudo iustorum’. Vi får høre at virkelig liv utfolder seg på grunnlag av troskap og tillit; at herlighet, vårt vesens tilpasning til Guds natur, bygger på illusjonsløs selverkjennelse, som kristen tradisjon kaller ‘ydmykhet’; at salighet, evig lykke, finner uttrykk i rett tanke og rettferdig handling. Vi minnes om en grunnleggende spenning i den kristne tilstand: Sublimt håp forutsetter realisme og kaller på konkret implementering. Det finnes ingen snarveier for å bli vant til denne spenningen. Det skal utholdenhet til, samt mot og kreativitet. Vår oppfattelsesevne og følsomhet utvides. Å være kristen, er å lære å leve på stor skala, å trekkes mot en horisont som stadig blir videre, om så dens koordinater tilsvarer vårt hjertes inderligste bevegelser.
Mer levende
Med karakteristisk vektlegging, deler Elizabeth Anscombe minner om Ludwig Wittgenstein:
‘Han hadde usedvanlig forståelse av hvorfor folk tenkte som de gjorde i filosofisk debatt slik at han, når han underminerte deres tenkning, gikk rett til nerven, til roten; det var ingen overfladisk refutasjon.
Han slo én også som et menneske som var en god del mer levende enn nesten noen annen.
I tillegg hadde han fabelaktig god dømmekraft når det gjaldt å vite hva det var lurt å anbefale folk å lese, hva som var riktig for dem.’
En edel hyllest.
Bønnens skole
Før messen i kveld, leste jeg dette stykket fra Irénée Hausherrs bok Prière de vie, vie de prière, vel en av de nyttigste bøker som noengang er skrevet:
‘Folk snakker om de «eksklusive vennskap» som forhindrer bønn. Det er helt riktig. Men det er først og fremst de «eksklusive fiendskap» som gjør bønn umulig. Gjør da ikke noe som helst som vil forhindre deg i å vie deg, umiddelbart deretter, til fredelig stille bønn. For at dette skal kunne skje, «måtte Gud gå ved din side» [som Evagrios sa det]. Med andre ord: La ikke noe du sier eller gjør skje uten bønn. Den autentiske vei til kontemplativ bønn er livet selv. Det er en illusjon å drømme om forening med Gud ved andre veier enn ved den praksis som fører til kontemplasjon.’
Undset i øst
Selma Ancira, distingvert oversetter av russisk litteratur til spansk, deler en innsikt fra ‘boken av Marina Tsvetaeva jeg driver og oversetter’. Dikterinnen skrev til en venn:
‘Og Sigrid Undset, har du lest henne? Kristin Lavransdatter? En vidunderlig bok. Et norsk epos. Det beste som er skrevet om kvinnens skjebne. I sammenligning virker Anna Karenina som kun en episode.’
Vandrefalk
Ben Jonson-epigrafen oppsummerer mer eller mindre et dikt av D.S. Martin som har ledsaget meg, og til en viss grad hjemsøkt meg, i løpet av Den stille uke og Påsken. Diktet er en slags variasjonen på en berømt tekst av Francis Thompson, men er mer konsist. På et vis er billedbruken ubekvem. Falken er en rovfugl; den har ikke milde hensikter. Men på samme tid, hvem har sett en falk stupe og ikke blitt fylt av ærefrykt? Det er et makeløst, vakkert skue. Har vi Skriften innabords, vekkes dype assosiasjoner. Vi skal ikke, for eksempel, redusere Bibelens lignelse av Israels Gud med en ørn (f.eks. i 5. Mosebok 32.11) til sentimentalt svada.
Der er jubel og lengsel i diktets to siste linjer. De passer godt til Påskeoktaven. Oppfordringen til å utføre et Sursum corda er til syvende og sist en innbydelse til vår endelige hjemferd dit hvor den Oppstandne venter på oss. Vi har ikke her en blivende stad.
Den 5. Evangelist
Jeg minner om en strøtanke fra 2. april ifjor.
Og jeg tenker på noe Elisabeth-Paule Labat engang skrev: ‘Det er mer musikk i en eneste sats fra Schumanns Kreisleriana eller Kinderszenen enn i en hel opera av Massenet, i en kort Bach-koral full av mystikk enn i Pachelbels samlede verker for orgel, selv om disse overhodet ikke er uinteressante.’
Konsentrasjonen av musikk, rasjonalitet og pathos vi finner i Bach pasjoner er mirakuløs. Jeg har ikke noe annet ord for det. Jeremy Begbie har omtalt Bachs musikk som ‘resonant vitnesbyrd‘. Det passer seg at Leipzigs store kantor er kjent som Den 5. Evangelist.
Vil du gå dypere inn i det vi gjennomlever på Påskeaften, så lytt her.
Velg livet!
Abort er igjen blitt et viktig tema i offentlig debatt. Norsk katolsk bisperåd har nettopp fremlagt et høringssvar på et forslag om endring av Norges abortlov. Du kan lese vårt utsagn her.
Det er hjerteskjærende at rasjonell samtale om abort ofte druknes av voldsom polemikk eller saboteres av voldsomme handlinger, slik det skjedde nylig ved møtet til en pro-life gruppe i Manchester.
Noe av det viktigste Kirken kan gjøre, mener jeg, er å minne oss selv og andre om hvor vanskelig denne saken er, om hvilken veldig sårbarhet den berører, om det veldige ansvar vi bærer. Det er vesentlig å kunne se saken fra mer enn én side.
Vi trenger stillferdig myndige utsagn som dette, til Andrea Boccelli. Eller lik David Scottons i kortdokumentaren I Lived on Parker Avenue.
Hammarskjöld
The person, destiny, and legacy of Dag Hammarskjöld exercise perennial fascination. Interest has been nurtured in recent years by works of enquiry. Roger Lipsey’s Dag Hammarskjöld: A Life from 2015 is recognised as a watershed in scholarship. In a different register, Mads Brügger’s investigative film Cold Case Hammarskjöld (2019) opened the Pandora’s Box, hung with multiple locks, of the 1961 plane crash in which Hammarskjöld died. It signals conspiracy theories the viewer (left, as Ann Hornaday wrote, feeling ‘shockingly uncomfortable’) wishes were less persuasive. Last week Per Fly’s epic Hammarskjöld was launched in the Norwegian cinema. It raises questions – not least regarding the legitimacy of inventing a key character supposed to embody a tendency in Hammarskjöld’s life. Nonetheless, the film impressed me. I found the portrayal credible. One is left with much to think about that is of relevance. Faced with today’s array of global emergencies, one wishes one could look towards the UN as an objective arbiter fit to be an agent of peace only to discern, again and again, complexes of partial interest. The thought of Hammarskjöld prompts the question: Where on the international political scene do we now find voices worthy of our trust?
Pastor
En samtale nylig om Gregor av Nyssas De hominis opificio, en traktat som taler til vår tid, fikk meg til å innse at beste utgave av Gregors greske tekst ennå er den som ble redigert av kalvinistpastoren George Hay Forbes (1821-75). Jeg fant en nekrolog om denne enestående mann i et tillegg til en biografisk skisse av hans bror. ‘Sykdom i tidlig barndom gjorde at han forble uhelbredelig kroppslig svekket, […] men hans brennende sjel slo seg ikke til ro med mindre enn den høyeste form for tjeneste han kunne tilstrebe.’ Tjenesten fant uttrykk ikke minst ved at Forbes tjente Herren med hele sin forstand. Livet gjennom var han opptatt av å granske gamle tekster. Han ble ikke av den grunn verdensfjern. Folk oppfattet ham ikke som avsondret – tvert imot, slik det fremgår når hans biograf beskriver dagen han skulle gravlegges: ‘Mens hvert vindu var mørklagt og hver klokke lød, fulgte hele byens befolkning, under ledelse av bystyret, kisten til vannkanten, hvor dampskipet ventet for å føre den til Edinburghs vakre gravlund. De så på mens fartøyet forlot havnen; da de så vendte hjem, bemerket man mange rørende tegn på deres hjerters anfektelse ved den triste erkjennelsen av å være farløse, idet de innså at de aldri mer ville skue hans åsyn.’
Om å huske rett
I et sterkt utsagn offentliggjort i går, minnet den ukrainske, gresk-katolske Kirkes faste synode om betydningen av realisme og ansvarsfull erindring i all diskurs som omhandler Russlands aggresjonskrig mot Ukraina: ‘Ukrainere vil fortsette med å forsvare seg. De har intet annet valg. Nyere historie har vist at man med Putin ikke kan føre sann forhandling. Ukraina forhandlet bort sitt atomvåpenarsenal i 1994. På den tid var arsenalet det tredje største i verden, større en Frankrikes, Storbritannias og Kinas til sammen. Til gjengjeld fikk Ukraina forsikringer i forhold til sin territoriale integritet (som innbefattet Krim) og uavhengighet, forsikringer Putin forpliktet seg til å respektere. Dette memorandum, undertegnet i Budapest i 1994 av Russland, USA og Storbritannia, er ikke verd papiret det ble skrevet på. Slik vil det gå med enhver enighet «forhandlet» frem med Putins Russland.’ Synoden bemerker videre: ‘Det bør nevnes at hver russisk okkupasjon av ukrainsk territorium fører til utryddelsen av den ukrainske gresk-katolske Kirke og av den uavhengige ukrainske ortodokse Kirke samt til eliminering av andre trossamfunn og av enhver institusjon, ethvert kulturelt uttrykk som ikke støtter russisk overmakt.’
Lætare
Dagens liturgi har noe festlig forventningsfullt ved seg. Kirken ligner fasten med en pilegrimsreise. I dag står vi liksom på en høyde med utsikt mot Jerusalem. Vi gleder oss ved avstanden vi har tilbakelagt; og over at målet er i sikte. I kirkebønnen ber vi om å gå ‘de kommende høytider i møte med iver, kjærlighet og våken tro’. Det skal være Schwung i ganglaget. Vi kalles hjem. Ordet ‘hjem’ har en sødme knapt noe annet ord besitter. Vårt hjem er ikke nødvendigvis stedet vi kommer fra. Det var tilfellet for Israel: De som kom hjem til det hellige land, hadde aldri vært der før; de var født ute. Mange av dere som er samlet her vil ha hatt lignende erfaringer. Hjemmet dere her har skapt forutsetter et oppbrudd, kanskje smertefullt, fra et første hjemsted som ikke lenger føles som hjemme. Hvor er jeg egentlig hjemme? Hvor hører jeg til? Spørsmålene er vesentlige for oss mennesker. De lar seg ikke alltid lett besvare.
Rembrandt
Jonathan Sacks-stiftelsen distribuerer Gudskjelov ennå rabbinerens tekster. Ukens betraktning om Parashat Vayakhel siterer noe Rav Kook engang sa: «Litteratur, maleri og skulptur gir materielt uttrykk til åndelige konsepter som ligger rotfestet i menneskets sjel. Så lenge en eneste linje som er skjult i sjelsdypet ikke har funnet uttrykk utad, er det kunstens oppgave å frembringe den.» I en annen sammenheng fortalte Rav Kook om hans vane med å gå og se Rembrandt i Londons Nasjonalgalleri: «Vi får høre at da Gud skapte lyset [det på Skapningens første dag, i motsetning til den fjerde dags naturlige lys], var det så sterkt og klart at man kunne se det fra verdens ene ende til den annen, men Gud var redd for at ondsinnede kunne misbruke det. Hva gjorde han så? Han bevarte lyset for de rettferdige i den kommende verden. I blant opptrer dog storsinnede mennesker som får se det – en velsignelse og et privilegium. Jeg tror Rembrandt var én av disse, og at lyset i bildene hans er samme lys Gud skapte på Skapningens Dag.» Dette lyset, tillegger Sacks, åpenbarer «den transcendente egenskap i mennesket, den eneste ting i universet Gud formet i sitt eget bilde.»
Oikoumene
Jeg har tilbragt de siste førtiåtte timer på en pastoral kongress om Hjärtats efterföljelse arrangert av tidsskriftet Pilgrim, som jeg bidrar til med en fast spalte. Der var mer enn 300 deltagere fra et vidt spektrum: luthersk, frikirkelig, katolsk og ortodoks. Foredrag og seminarer var av høy kvalitet, samtalene dype, liturgien inderlig, atmosfæren hjertelig gjestfri.
At et slikt møte er mulig i vår tid, når institusjonell økumenikk ikke har særlig vind i seglene, er talende. Jeg styrkes i en grunnleggende overbevisning: Veien til kristen enhet, et evangelisk imperativ, begynner med personlige møter; den utfolder seg ved vennskap, i tillit, som vinnes over tid; dens mål vil bære fordypning av livet i Kristus, Sannheten, intet mindre. Vandringskraft og -lyst utgår fra kallet til omvendelse. Underveis er stillhet i fellesskap minst like viktig som en hel masse ord.
Stillhet & mørke
Formelt sett handler Werner Herzogs dokumentarfilm fra 1971, Stillhetens og mørkets land, om Fini Straubinger, en filantrop som har viet sitt liv til å hjelpe døvblinde etter selv å ha mistet hørsel og syn i en ulykke som ung. Mer vesentlig er filmen en innføring i en eksistensmodus preget av intensitet og abstraksjon. Vi får ane muligheten av en ensomhet så overveldende at selve tanken på den sjokkerer. Herzog er en oppmerksom, ufiltrert observatør. Iblant er han merkbart opprørt av det han ser. Noen sekvenser ville være utenkelige i reportasje nå. På samme tid er han medmenneskelig. Han viser respekt for det uante pathos noen menneskers skjebne innehar. Siste scene, som viser en mann avskåret fra menneskelig kontakt som omfavner et tre, er et poetisk utsagn, på samme tid vakkert og smertefullt. Den gjennomtenkte Frøken Straubinger omtaler sjelevolden døvblinde kan oppleve. Den har en egenart ingen kan skjønne som ikke selv har kjent den. På samme tid peker slik ekstrem erfaring mot noe allmennmenneskelig. Filmen, som til tider er vanskelig å se, er gripende. Den stiller tidløse, nødvendige spørsmål.
Du finner den også i Filmoteket.
