Å se vekk

Denne fresken fra gamlekirken på Moster, bygd på 1100-tallet, viser syndefallet. Man og kvinne, skapt for å stå ansikt til ansikt med hverandre, i fryktløs kjærlighet, kan ikke lenger se hverandre i øynene. Adams ansikt er vendt bort, usynlig. Hans forræderi har redusert ham til noe mindre enn det prosopon han var skapt for å være. Merk deg energien i den buktende slangens bevegelser, slående selv om de delvis er hvitevasket bort: Her er en fyr som gjør alt for å underminere et vesentlig forhold. ‘Når Skriften omtaler syndens opphav, vektlegger den at første offer er det naturlige, frie forhold mellom kjønnene. Syndefallet lar Adam og Eva oppdage hva det vil si å være avskåret. De finner ikke lenger seg selv i den andre. De gjemmer seg. Der skammer seg.’ Fra  Chastity.

• Share

Nefarious

Rektoren ved et presteseminar anbefalte meg å se Nefarious. Jeg er glad han gjorde dét — ellers ville den være gått under min radar. Den reklameres for som ‘skrekkfilm’. Det er en genre jeg kan leve uten. Men merkelappen er misvisende. Nefarious er en nyansert, tankefull film. Den spør seg hva som motiverer mennesker, hva frihet består i (hva skal til for å handle ansvarlig?); den observerer og kritiserer undergraving av språk; og den befatter seg med det ondes natur. Skuespilleren Sean Patrick Flanery er uforglemmelig som Edward Brady, en fengselsfange som venter på sin dødsstraff. Er Brady besatt av en demon? Spørsmålet er kjernen i dramaet. Bradys motpart, en velmenende psykiater, avskriver hypotesen som irrasjonell. Demonen svarer ham: ‘Jeg er det mest rasjonelle vesen du noensinne vil treffe.’ En treffende bemerkning. Den reflekterer innsikt vi finner i Ørkenfedrene. Kevin Turley påpeker at kritikervesenet i stor grad har slaktet Nefarious, og at dette var forutsigbart, i det Neafarious er dypt motkulturell: ‘Enhver som har ører som hører minnes om at der egentlig kun finnes én kamp — og at vi alle er innlemmet i den, om vi vet det eller ikke.’ Kanskje velger vi å lukke øyne og ører for å late som om kampen ikke er reell. Det skal utholdenhet til for å se Nefarious. Men den er severdig.

• Share

Polyamori?

‘En av monogamiets gleder’, skriver Miranda France i en frisk anmeldelse av tre nye bøker om seksuell frigjøring (?), ‘er vel å vite at din partner ikke er hengitt fantastisk erotikk på et strandhotell mens du selv holder på og tar ut søpla?’ Jeg vil kalle dette en definisjon av lykke utifra minimale kriterier. Dog er det forfriskende å møte Frances vektlegging av glede i sammenheng med tre bøker som angivelig handler om begjær, men som virker nitriste. Trenden de omhandler finner ikke gjennomslag blant alle unge: ‘Flere og flere unge velger sexit. Der hvor århundrer av forbud kom til korte, har samfunnet endelig funnet et middel for å begrense tenåringskåthet: seksuell overeksponering.’ Miranda France er ingen moralist; hun er egentlig sympatisk innstilt til forfatterne hun kommenterer. Derfor er hennes analyse så tankevekkende. Den lyser et fakkelskjær opp en blindgate og viser til en kulturell, antropologisk og teologisk oppgave: Å gjenoppdage hva begjær grunner i til syvende og sist og hva det peker mot.

• Share

Den hellige Treenighet

• Share

Særegne stemmer

The Bible, writes Marilynne Robinson, displays ‘an interest in the human that has no parallel in ancient literature’. Her Reading Genesis is so thrilling because she understands this interest and shares it. Take Rebekah, who ‘alone in Scripture laments the discomfort of her pregnancy’. Did she feel let down by life? ‘Did Abraham send his servant to find a wife for Isaac, and forbid him to take Isaac with him, because Isaac himself was unprepossessing? […] Would the bride have been pleased to be brought to Sarah’s tent, and to comfort Isaac for the death of his mother?’ The more Robinson engages with Rebekah, the more she brings out her ‘very distinctive voice’ marked by ‘expectations she cannot bear to have disappointed, though I speculate, they have been disappointed since she first saw Isaac walking in that field. Disappointment is a very familiar turn in human affairs, therefore always relevant to the larger question of divine providence at work in it.’

• Share

Mer enn seg selv

Early this morning, having listened to the BBC World Service‘s updated account of anguished realities in Ukraine and Gaza, of the forthcoming election in Great Britain taking place ‘against a pretty sour backdrop’ with voters not liking ‘any of the politicians or any of the political parties’, being citizens of a country ‘that senses it is on the wrong track and that life is getting worse’, I found myself reading an essay by Alice Albinia about a recent book, The Rising Down. It chronicles ‘the human experience of land and describes with acuity how the places we know are often linked through our experiences, thoughts and memories to other lands.’ The book’s author, Alexandra Harris, describes this as ‘the very common, complicated, unpredictable habit humans have of making places from other places, so that nowhere is simply itself.’ When this is acknowledged, Albinia writes, even patches of territory will be found to ‘sing’. It seems to me that political rhetoric worldwide moves in the opposite direction; and that that accounts in part for serial political, cultural and religious deadlocks.

• Share

Syn på Kina

One discovery leads to another. I’m interested in the linguist Ross Perlin’s work. He writes: ‘At the current unprecedented rate of language shift, a significant portion of the world’s cultural and linguistic diversity will disappear over the next century.’ As codirector of the Endangered Language Alliance, he documents languages at risk and supports linguistic diversity. Reviewing his recent book Language City in the New York Times, Deirdre Mask praises it as ‘a gorgeous new narrative of New York’. She throws in this aside: ‘I invite you, too, to binge-watch Perlin’s fascinating YouTube dispatches from China.’ The invitation was irresistible. That is, I haven’t binged, but have watched one now and again. In a series of ten-minute features filmed by his fiancée some 15 years ago, edited by a couple of mates, Perlin takes us on a journey to visit synagogues in Shanghai, shamans in the uplands, old people walking pet birds before settling down to mah-jong, roadside cooks. He converses fluently with natives in Chinese dialects while presenting a humane, witty, philanthropic account for his viewers – in Yiddish. This series is a phenomenon, heart-warming and enlightening. Take a look at A New York Jew in China.

• Share

Modenhet

Ina Weisses film Das Vorspiel var visst ikke noen stor kommersiell suksess. Historien om en ambisiøs fiolinlærer som presser en elev for langt er for marginal til å ha almen appell. Regien har svakheter hist og pist – noen scener er unødig lange. Men allikevel er filmen sterk og viktig. Den utlegger troverdig en Kain-og-Abel-rivalitet og, samtidig, et delikat og vanskelig motiv tilstede i kunsten fra gammelt av: Motivet av en mor som fortærer sine barn. Det er nyttig, om enn ubehagelig, å minnes om at et menneskes søken etter skjønnhet – etter fullkommenhet i skjønnhet – kan kompromitteres; om at ubalanse i eget liv kan få oss til å stille urimelige krav til andre. Det er særlig én replikkutveksling jeg vil huske. Mot slutten av filmen får Anna Bronsky, fiolinlæreren, høre et gammelt opptak av eget spill. Hun gjenkjenner ikke lyden hun skapte. Så sier hun til sin mann (som hun er utro): ‘Det er ganske umodent.’ Han svarer, ‘Det er nettopp dét som er så vakkert ved det.’ Så innser man: Hvis ‘modenhet’ kommer til å stå for ‘jernkontroll’ eller til og med ‘tap av uskyld’, kan den vise seg fatal.

• Share

Ett skritt

Elegant tegner Daniel Capó en bue fra et velkjent vers i en Newman-salme (‘eit skritt er nok for meg’ i Hognestads oversettelse) til en scene i det iranske Tus på hellig Olavs tid, der en sheikh skal foredra for en stor forsamling, og får den til å synes selvfølgelig. Hvor løfterikt ett skritt kan være når det tas fritt og velmenende for å nærme seg én annen! Det dreier seg om å kunne vise og motta omsorg.

Capó skriver: ‘Vi vet vi er feilbarlige. Vi vet også at ingen av våre feil — hvor tungtveiende de kan synes — definerer oss for alltid. Ja, vi er trengende og svake; men i denne barnlige utsattheten finnes noe inderlig vakkert. Det finnes også sannhet, i bildet av en mor som vugger barnet sitt i favn; av en familie som vandrer under stjernene på søken etter et hjem. Kjærligheten gir oss denne vissheten. Det eneste den ber om til gjengjeld, er at vi trekker ett skritt nærmere, fra hjerte til hjerte, for slik å oppdage hva mennesket er, hvordan det erkjennes.’

• Share

Etter Boken

Jeg kommer til å tenke på en søknad en av mine forgjengere sendte til Roma for noen år siden om en liturgisk dispensasjon. Den ble avslått. Her er Gregor IXs responsum til Erkebiskop Sigurd av Nidaros datert 8. juli 1241:

‘Siden vi har erfart fra din rapport at det sommetider skjer i ditt land at barn på grunn av vannmangel døpes i øl, gir vi følgende svar: Da det ifølge evangeliets lære er nødvendig å gjenfødes «av vann og Hellig Ånd», skal de som er døpt i øl ikke regnes som rettmessig døpt [non debent reputari rite baptizati]’ (DH 829).

Et marginalt anliggende, men kanskje verdig en fotnote i Gestis verbisque?

• Share

Chastity Overseas

The last few months have seen many thoughtful responses to Chastity: Reconciliation of the Senses in the United States, where the book was published in January. I’d single out three. Nathanael Peters reviews the book in a contextual essay, stating a premise with which I am in full agreement, ‘I’ve come to see chastity as primarily a question of freedom’. He goes on to provide an illuminating juxtaposition with Maestro. Carl E. Olson is attentive to ‘a robust and self-aware anthropology’ and, a really important point, to the eschatological dimension of chastity. Jared Staudt engagingly writes of ‘the resurrection of chastity’ – and indeed there is much to suggest that it is not dead but, like Jairus’s daughter, ‘sleepeth’. He notes: ‘My largest takeaway from the book regards the way in which chastity fulfills our nature rather than diminish it’, and this delights me. It is a blessing for a writer to have careful readers. The book, already out in Spanish, is currently being translated into Italian, French, Portuguese, Swedish, Norwegian, and Greek.

• Share

Hva er sannhet?

Etter å ha lest flere anmeldelser, bestemte jeg meg for å se Ilker Çatak’s Lærerværelset, som hadde Norgespremiere i går. Jeg er glad jeg gikk, selv om det ikke var noen morsom kinokveld. Filmen er smertefull å se, for den setter kyndig fingeren på det ene samfunnssår etter det annet. Den berører rasistist fordom, overvåkingskultur, retorisk manipulasjon og vrengingen av god hensikt. Den kritiserer en liberalisme som er blitt diktatorisk, drevet av selvrettferdighet og et rasende begjær etter å tekkes andre. Men der er mer på spill. Matematikken er et ledemotiv som peker mot spørsmålet: Hva utgjør et objektivt bevis? Kan sannhet overhodet bevises? Her har vi kjernen i filmens undersøkelser. Jeg var ikke forberedt på den burleske sluttscenen, ledsaget av ouverturen til Mendelssohns En Midtsommernattsdrøm. Pucks avsluttende monolog i Shakespeares skuespill gir en tolkningsnøkkel, kanskje. Tanker man bibelsk på tilværelsen, kunne man finne en annen slik nøkkel i 3. Mosebok 19.14.

• Share

Bonum facere

Det tyske Bonifatiuswerk har gjort store ting for å muliggjøre gjenoppblomstringen av norsk katolisisme. Derved er sterke vennskapsbånd oppstått.

For å markere stiftelsens 175-årsjubileum, har EWTN Norge laget en fin liten video om Bonifatiuswerks virskomhet i Midtnorge.

Du finner filmen her.

• Share

Athanasius

Fra Lengsel er mitt vesen: ‘Athanasius hevder ikke at enhver sanselig impuls fører mot Gud. Det går en skillelinje mellom vår himmelske, «logiske» lengsel og vårt «illogiske», jordbundne begjær. Grunnprinsippet forblir allikevel uendret: Enhver autentisk lengsel, enhver lengsel som, selv implisitt, peker mot evigheten, er en farbar vei til Gud. Ved sin død dømte Kristus døden til døden. Døden alene er død. I Kristus overskrider vi det naturlige slik at vår natur, i enhet med Ordet, ikke lenger er hva den var. Denne fornyede tilstand, som korresponderer med det vi først var, gjør også oss til en potensiell epifani, gudsåpenbaring. «Og det vi hevder», sier Athanasius, «er ikke bare ord, men sannes av erfaring». På dette grunnlaget konkluderer han med å bekjenne det prinsipielle resultat av Ordets inkarnasjon: Han ble menneske for at vi skulle bli guddommeliggjort.’

Kirken feirer minnedagen for St Athanasius i dag, den 2. mai.

• Share

Akhmatova

Fra Notisbøkene til Anna Kamienska:

Akhmatova. Et tykt bind av hennes samlede dikt, som om de var skrevet av én person. Men der var jo mange av dem — fra ungdom til alderdom. Den elegant forfinede fruen og den gamle bondekonen som brøler av smerte og slår pannen mot kirkegulvet: «Herre!» Dikteren omgitt av skarer av beundrere og litterære snobber, og den eldre kvinnen: klok, omfavnende, lik jorden, lik en bonde som vugger sitt døde barn i armene. […]

Musikk lærer oss tidens gang. Den lærer oss øyeblikkets verdi ved å gi øyeblikket valør. Så forgår det. Og er ikke redd for å forgå […].

Den farlige lidenskap for absolutt renhet. Å fordunste med atomet. Våkn opp!

• Share

Passer dårlig

I 1959, boken Erasmus and the Humanist Experiment, skrev Louis Bouyer: ‘Mange mener at de kristne i det sekstende århundre ikke var seg bevisst hva som trengtes for å kristne det vell av erfaringer og ny virkelighet som kjennetegnet epoken; og de mener det var derfor den nye verden brøt med en Kirke hvis representanter var ute av stand til å frigjøre seg fra fastlagte baner. Denne forklaringen både passer og smigrer dagens kristne. Det kan ikke overraske at mange av dem anser den som selvsagt. Ja, de hevder at, ville bare den moderne verden gi dem tilbørlig oppmerksomhet, ville den snart beseires av deres forstandige sympati; og de hevder at denne verden forblir fremmed for Kirken ene og alene fordi Kirkens bakstreberske elementer ikke er i stand til å samtale med den. En slik tese kan nok virke overbevisende ved første øyekast; men det er sikkert at slik forenkling passer dårlig med objektiv historie.’

• Share

Blake

Man er blitt så vant til at det henger prislapp på alt mulig, at det synes uvirkelig å få noe rikt, dannende og vakkert helt gratis. Men dét får man hvis man går på The Fitzwilliam Museum og ser utstillingen William Blakes univers, som pågår frem til midten av mai. Fascinerende er den. Den setter Blake i sammenheng, det satte jeg pris på. Sammenhengen går ut på mer enn å fastslå at Blake var en romantiker i en romantisk tid. Den vektlegger følgende: Omkring 1800 næret tenkere på flere steder i Europa, uavhengig av hverandre, overbevisningen om at kontinentet var åndelig bankerott, at nytt grunnlag måtte legges. Bare det at slik kollektiv overbevisning kan oppstå, gir noe å tenke på i disse dager. Ellers er jeg stort sett enig med Jonathan Jones’ velskrevne kritikk, selv om jeg nok er mindre besnæret enn han er. Jones skriver: ‘Det vesentlige med Blake er den energiske og enestående totaliteten i hans visjon, som man må stupe uti og omfavne.’ Blakes totalitarisme har også et kvelende aspekt. Utstillingen lar dette fremstå, ikke minst ved å sette Blake side om side med andre kunstnere. Et formiddagsbad var nok for meg. Deretter var jeg glad for atter å stige ut i et hav av konkrete påskeliljer.

• Share

Liv på stor skala

Dagens kollektbønn begynner med en tredelt bekjennelse. Formelt sett nevner den tre guddommelige navn; på samme tid definerer den menneskets eksistens. Slik lyder den: ‘Deus, vita fidelium, gloria humilium, beatitudo iustorum’. Vi får høre at virkelig liv utfolder seg på grunnlag av troskap og tillit; at herlighet, vårt vesens tilpasning til Guds natur, bygger på illusjonsløs selverkjennelse, som kristen tradisjon kaller ‘ydmykhet’; at salighet, evig lykke, finner uttrykk i rett tanke og rettferdig handling. Vi minnes om en grunnleggende spenning i den kristne tilstand: Sublimt håp forutsetter realisme og kaller på konkret implementering. Det finnes ingen snarveier for å bli vant til denne spenningen. Det skal utholdenhet til, samt mot og kreativitet. Vår oppfattelsesevne og følsomhet utvides. Å være kristen, er å lære å leve på stor skala, å trekkes mot en horisont som stadig blir videre, om så dens koordinater tilsvarer vårt hjertes inderligste bevegelser.

• Share

Mer levende

Med karakteristisk vektlegging, deler Elizabeth Anscombe minner om Ludwig Wittgenstein:

‘Han hadde usedvanlig forståelse av hvorfor folk tenkte som de gjorde i filosofisk debatt slik at han, når han underminerte deres tenkning, gikk rett til nerven, til roten; det var ingen overfladisk refutasjon.

Han slo én også som et menneske som var en god del mer levende enn nesten noen annen.

I tillegg hadde han fabelaktig god dømmekraft når det gjaldt å vite hva det var lurt å anbefale folk å lese, hva som var riktig for dem.’

En edel hyllest.

• Share

Bønnens skole

Før messen i kveld, leste jeg dette stykket fra Irénée Hausherrs bok Prière de vie, vie de prière, vel en av de nyttigste bøker som noengang er skrevet:

‘Folk snakker om de «eksklusive vennskap» som forhindrer bønn. Det er helt riktig. Men det er først og fremst de «eksklusive fiendskap» som gjør bønn umulig. Gjør da ikke noe som helst som vil forhindre deg i å vie deg, umiddelbart deretter, til fredelig stille bønn. For at dette skal kunne skje, «måtte Gud gå ved din side» [som Evagrios sa det]. Med andre ord: La ikke noe du sier eller gjør skje uten bønn. Den autentiske vei til kontemplativ bønn er livet selv. Det er en illusjon å drømme om forening med Gud ved andre veier enn ved den praksis som fører til kontemplasjon.’

• Share

Undset i øst

Selma Ancira, distingvert oversetter av russisk litteratur til spansk, deler en innsikt fra ‘boken av Marina Tsvetaeva jeg driver og oversetter’. Dikterinnen skrev til en venn:

‘Og Sigrid Undset, har du lest henne? Kristin Lavransdatter? En vidunderlig bok. Et norsk epos. Det beste som er skrevet om kvinnens skjebne. I sammenligning virker Anna Karenina som kun en episode.’

• Share

Vandrefalk

Ben Jonson-epigrafen oppsummerer mer eller mindre et dikt av D.S. Martin som har ledsaget meg, og til en viss grad hjemsøkt meg, i løpet av Den stille uke og Påsken. Diktet er en slags variasjonen på en berømt tekst av Francis Thompson, men er mer konsist. På et vis er billedbruken ubekvem. Falken er en rovfugl; den har ikke milde hensikter. Men på samme tid, hvem har sett en falk stupe og ikke blitt fylt av ærefrykt? Det er et makeløst, vakkert skue. Har vi Skriften innabords, vekkes dype assosiasjoner. Vi skal ikke, for eksempel, redusere Bibelens lignelse av Israels Gud med en ørn (f.eks. i 5. Mosebok 32.11) til sentimentalt svada.

Der er jubel og lengsel i diktets to siste linjer. De passer godt til Påskeoktaven. Oppfordringen til å utføre et Sursum corda er til syvende og sist en innbydelse til vår endelige hjemferd dit hvor den Oppstandne venter på oss. Vi har ikke her en blivende stad.

• Share

Den 5. Evangelist

Jeg minner om en strøtanke fra 2. april ifjor.

Og jeg tenker på noe Elisabeth-Paule Labat engang skrev: ‘Det er mer musikk i en eneste sats fra Schumanns Kreisleriana eller Kinderszenen enn i en hel opera av Massenet, i en kort Bach-koral full av mystikk enn i Pachelbels samlede verker for orgel, selv om disse overhodet ikke er uinteressante.’

Konsentrasjonen av musikk, rasjonalitet og pathos vi finner i Bach pasjoner er mirakuløs. Jeg har ikke noe annet ord for det. Jeremy Begbie har omtalt Bachs musikk som ‘resonant vitnesbyrd‘. Det passer seg at Leipzigs store kantor er kjent som Den 5. Evangelist.

Vil du gå dypere inn i det vi gjennomlever på Påskeaften, så lytt her.

• Share

Velg livet!

Abort er igjen blitt et viktig tema i offentlig debatt. Norsk katolsk bisperåd har nettopp fremlagt et høringssvar på et forslag om endring av Norges abortlov. Du kan lese vårt utsagn her.

Det er hjerteskjærende at rasjonell samtale om abort ofte druknes av voldsom polemikk eller saboteres av voldsomme handlinger, slik det skjedde nylig ved møtet til en pro-life gruppe i Manchester.

Noe av det viktigste Kirken kan gjøre, mener jeg, er å minne oss selv og andre om hvor vanskelig denne saken er, om hvilken veldig sårbarhet den berører, om det veldige ansvar vi bærer. Det er vesentlig å kunne se saken fra mer enn én side.

Vi trenger stillferdig myndige utsagn som dette, til Andrea Boccelli. Eller lik David Scottons i kortdokumentaren I Lived on Parker Avenue.

• Share

Hammarskjöld

The person, destiny, and legacy of Dag Hammarskjöld exercise perennial fascination. Interest has been nurtured in recent years by works of enquiry. Roger Lipsey’s Dag Hammarskjöld: A Life from 2015 is recognised as a watershed in scholarship. In a different register, Mads Brügger’s investigative film Cold Case Hammarskjöld (2019) opened the Pandora’s Box, hung with multiple locks, of the 1961 plane crash in which Hammarskjöld died. It signals conspiracy theories the viewer (left, as Ann Hornaday wrote, feeling ‘shockingly uncomfortable’) wishes were less persuasive. Last week Per Fly’s epic Hammarskjöld was launched in the Norwegian cinema. It raises questions – not least regarding the legitimacy of inventing a key character supposed to embody a tendency in Hammarskjöld’s life. Nonetheless, the film impressed me. I found the portrayal credible. One is left with much to think about that is of relevance. Faced with today’s array of global emergencies, one wishes one could look towards the UN as an objective arbiter fit to be an agent of peace only to discern, again and again, complexes of partial interest. The thought of Hammarskjöld prompts the question: Where on the international political scene do we now find voices worthy of our trust?

• Share