Mäkelä
I mer enn et halvt århundre har Bruno Monsaingeon laget fascinerende filmer om musikk og musikere. Han er kommet langt siden portrettet av Nadia Boulanger fra 1977, men hans intuisjoner den gang var bærekraftige, de er simpelthen blitt modnere med tiden. Han har nå rettet dem mot den 28 år gamle finske dirigenten Klaus Mäkelä. Vi får innsikt i et musikerkall preget av frihet og klartenkt glede. Mäkeläs vennlighet synes helt spontan. Han ser ut til å finne oppriktig glede i mennesker bragt sammen av kjærlighet til musikk. Han viser slående respekt for musikere. Han krever mye, men hverken roper eller bærer seg; han sier han er forsiktig med å bruke for mange ord. En dirigent må kunne formidle et budskap ved sitt blotte nærvær. Er han tilstrekkelig bebodd av sin visjon, trenger han ikke bombastiske gester. Aldri før har jeg visst sett en dirigent som dirigerer med øyenbrynene. Denne høflighet i møte med kunst og kunstnere representerer en pedagogisk modell overførbar til andre sfærer. Monsaingeon sier han betrakter Mäkelä som det 21. århundres største dirigent. Filmen er severdig.
En stor skuespiller
Ingen som noengang så Helene Weigel (1900-71) opptre har visst glemt opplevelsen. Hennes diksjon, gester og dramatiske sans var omhyggelig balansert. En biograf har skrevet at «Weigel beveget seg på scenen gjennomtenkt og sparsomt, for hun mente at for mange detaljer fører til overdreven naturalisme, som kan ødelegge en skikkelses troverdighet.» Det er nok verdt å huske også på scenen vi alle deler: Dagliglivets. Weigel var viden kjent for sitt varme hjerte. Jeg liker beretning om den bikkjekalde dagen i USA, da hun under krigen var i eksil i USA. Som medlem av kommunistpartiet, var Weigel under overvåkning. Hun syntes synd på FBI-agenten som stod foran huset og frøs, så bød ham inn slik at han, sa hun, «kunne overvåke henne mer bekvemt». På YouTube har jeg funnet dette opptaket hvor Weigel med gnistrende intelligens leser tekster av ektemannen Bertolt Brecht. Menneskets stemme er et mysterium! Selv om Weigel har vært død i et halvt århundre, kommer hun oss underlig nær når hun beretter om Giordano Brunos frakk, en historie full av ømhet, om hvordan Boken om Tao Te Ching ble til eller om soldaten i La Ciotat. Og for en edel opprørthet i hennes tolkning av Brechts Klassefienden.
Beiteskifte
Mireille Gansels bok Traduire comme transhumer er både selvbiografi og et essay om oversetterens kunst som, lik enhver form for kunst, forutsetter håndverk. Det franske verbet «transhumer» (fra latinsk «humus» = «fruktbar jord») refererer til beiteskifte, dét at en gjeter lar sin flokk finne samme føde annensteds. Gansel har viet livet til å oversette store, komplekse verker. Hun har gitt Paul Celan og Nelly Sacks fransk språkdrakt; hun har åpenbart musikaliteten i vietnamesisk poesi. Med stillferdig myndighet viser hun at litteraturen har en politisk dimensjon. Den overskrider grenser og lar meg derved se at jeg ikke alltid blir klokere av å trekke det som er ukjent inn i mitt begrepsunivers; sommetider må jeg selv trekkes inn i det ukjente. «Jeg husker godt», skriver hun, «en morgen jeg satt ved et stort bord under mørknede bjelker mens snøen smeltet ute, og plutselig innså: Den fremmede er ikke den Andre, det er jeg som er den fremmede — jeg som har alt å lære av den Andre for å komme til forstand. Det var nok mitt vesentligste fremskritt i oversetterkunsten.»
Farvens musikk
Da jeg vokste opp fant man ofte Harriet Backer (1845-1932) hjemme hos folk. Mormor hadde Blått interiør i stuen. Backers impresjonisme har trengt inn i den norske folkesjelen. Jeg gikk glipp av utstillingen på Nasjonalmuseet i vinter, dessverre. Nettsiden om den forblir en god ressurs, selv om jeg mistenker at Backer, om hvem vennen Hulda Garborg sa at hun aldri hadde kjent en lykkeligere eller mer tilfreds kunster, heller ville ha blitt husket som maler enn som utfordrer av kjønnsstereotypier. Utstillingens læremateriell er et eksempel på vår tids nærsynthet, en ulempe når det gjelder å se på bilder. I Oslo het utstillingen «Hvert atom er farge». Når den flytter til Musée d’Orsay får den hete ‘La Musique des couleurs’. Et mer malerisk valg. Harriets søster Agathe, elev av Liszt, var en betydelig komponist; musikk og instrumenter er viktige motiver i Harriets interiører. Hennes egne farver synger. Og kan vi ikke høre, gjennom bildene, gjenklangen nettopp av en slags tilfredshet som er blitt fremmed for oss?
Zone of Interest
Ofte er jeg blitt rørt på kino; jeg er blitt henført, noen ganger irritert; men jeg har aldri gått ut av salen så mørbanket som jeg var etter å ha sett Jonathan Glazers The Zone of Interest på Trondheim Kino. Om ikke alle priser den enstemmig (jeg mener Manohla Dargis har misforstått mye, men ta en titt på hennes anmeldelse i NYT), har filmen møtt kritisk anerkjennelse. Mange dypsindige kommentarer foreligger. Det kommer sikkert flere. Sean O’Hagan kaller The Zone of Interest «en studie i ekstrem kognitiv dissonans». Filmen er i tillegg en beretning om overlagt, selvpåført moralsk lammelse. Jeg har visst aldri opplevd en så auditivt betinget film. Dramaet utfolder seg på to nivåer: På nivået av det du ser; og på nivået av det du hører. Det fikk meg til å tenke på Johannes’ Åpenbaring, hvor hørsel og syn ofte står i kontrast, men hvor det er du hører som lar deg begripe helheten. Lydbildet er skapt av Johnnie Burn. Han har sagt at dette «på langt nær er den mest voldelige film jeg har jobbet med, selv om du aldri ser alt det fryktelige.» Å kalle filmen relevant er utilstrekkelig. Den er nødvendig. Se den.
Om drakten
En ung nonne i Ryde gjør seg tanker omkring ordensdrakten, først fra hennes synspunkt som student, da hun iblant skimtet den innen rammen av et moderne universitet – et innslag fra en annen virkelighet: «Mens enhver i den farverike studentmassen prøvde å uttrykke seg «selv» så godt som mulig, gav drakten sin bærer en klar referanse til fellesskap, et meningsbærende hele, selv om kun en del av dette hele var tilstede. Underlig nok så drakten ut til å understreke en persons vesentlige personlighet; derved stod den i kontrast til den omstendelig pyntede konformitet som omgav den.» Så deler hun sin erfaring av å bære drakten: «Drakten minner meg kontinuerlig om hvem jeg er – et Guds barn som Herren nådig har kalt til sin tjeneste – og den fordrer av meg at jeg lever opp til kallet. Hva kunne bedre gi uttrykk for full hengivelse enn et plagg som omgir meg helt, som om den var en hud oppå huden?»
Du finner hele stykket her.
Det reelles rekkevidde
I et subtilt, mangefasettert essay inspirert av en norsk munks besøk i Spania, reflekterer Professor Armando Pego over en felle ekegeter gjerne faller i. Han definerer fellen som tendensen til helt å adskille, som om det dreide seg om ulike verdener, bokstavelighet på den ene side fra symbolisme på den annen; eller vitenskap på den ene side fra poesi på den annen. Pego mener slik kategorisering aldri kan yte virkeligheten rettferd. Holder vi på den, ser vi simpelthen ikke det reelles rekkevidde. Bokstaven er del av historien; men historien lar seg ikke begrense til den. Vi når punkter hvor vi må gå videre, hvor ren bokstavelighet ikke er på høyde med ting som de er. Dette gjelder vår omgang med gamle tekster. Jeg vil hevde at prinsippet i like stor grad er relevant for journalistisk utlegning av samtiden. Hvor ofte ser vi ikke at det vi tenker på som «fakta» brukes som verktøy i en åpenbart ensidig, kanskje til og med bevisst forfalsket diskurs? Det er nyttig å få hjelp til å tenke på slike ting; til å tenke på hvordan vi uttrykker oss og hvordan vi oppfatter andres uttrykk.
Taushets poesi
En venn har latt meg oppdage denne dokumentarfilmen om Abtei Mariawald. På ett vis er filmen, produsert i 1959, gammeldags; på et annet vis er den høyst moderne. Den preges av poesi og fremstiller troverdig den tilfredse letthet som preger autentisk monastisk liv, selv om man knapt noen gang ser den portrettert; for mennesker som ikke selv har opplevd den, tenker seg at et liv viet bot og bønn nødvendigvis er sørgmodig og nedtynget av selvbevisst høytidelighet. Munken fremstår her som en mann dypt involvert i denne verdens drama, men som endog har valgt å føre et liv på utsiden. I dag, når klostre vil overbevise seg selv og andre om sin tidsriktighet, legges utenforskapet gjerne til side, som om det gamle fuga munda-ideal var utdatert. I min erfaring fører slik omveltning sjelden til ny vitalitet. Tvert imot. En film som dette er til inspirasjon. Den har et romantisk aspekt, javisst; men den er samtidig realistisk, en enkel påminnelse om at et løfte om å gi alt medfører en faktisk utlevd fullstendig overgivelse.
Å være et menneske
John Bridcuts filmportrett av Janet Baker beskriver ikke bare et fremragende liv; det utrykker destillert menneskelighet. Baker forteller om smerten hun opplevde da broren hennes døde mens hun var barn – en definerende erfaring foreldrenes omsorg utelukket henne fra. ‘På fryktelig vis var det næring for følsomheten jeg ville behøve i mitt yrkesliv, en gave fra ham til meg.’ Hun mener denne tidlige opplevelsen forseglet hennes kunstnerkall. Den forberedte henne på et paradoksalt trøstens virke, for den gjorde at ‘det finnes, et sted i stemmen min, en evne til å nå dette nivået i folk’. ‘Dette nivået’ er stedet hvor man føler at alt overgår én, at det er umulig å fortsette. Det vitner om sjelden modenhet når en person er istand til å lese eget trauma på en slik måte. Vitaliteten som kjennetegnet Bakers tolkninger har ikke forlatt henne i alderdommen. Hun forteller hvordan hun føler seg nå, når hun tar toget til London, ‘en forvirret gammel dame’, og plutselig befinner seg midt i en gjeng unge mennesker ‘ved Covent Garden’. Det er, sier hun, ‘samtidig skremmende og fortryllende; de er akkurat sånn som jeg selv var da jeg var 20, og det gjør meg lykkelig.’ ‘Det er ikke lett’, bemerker hun mot filmens slutt, ‘å være sanger; men det er langt vanskeligere å være menneske.’ Jeg kan ikke unngå å tenke at hun, mot alle odds, har lyktes vidunderlig.
Krigens røst
Wilfred Owen var 25 år gammel i 1918, da han skrev i diktet Kallene: ‘I det jeg lente meg ut av mitt vindu ved midnatt i går/fornemmet jeg stønn fra menn som hverken har evne/eller vilje til å ytre sin fortvilelse!/En stemme har jeg da. Denne gang må jeg avsted.’ Han var reist tilbake til Storbritannia for å bli frisk etter granatsjokk. Det ble ham et imperativ å reise tilbake til fronten for å sette ord på det ubeskrivelige. Beslutningen kostet Owen livet.
Krig kan vekke poetisk begavelse og muliggjøre vitnesbyrd som trenger gjennom skallet av likegyldighet og følelsesløshet vi omslutter oss med, for ingen kan utholde massivt stress, eller tanken på massivt stress, over særlig lang tid. Slik vekkelse skjer i disse dager, ved Ukrainas frontlinje. Den unge dikteren Artur Drons verk er preget av nøkternhet og intensitet, gjennomsyret av tro. Har du ennå ikke lest hans Første korinterbrev, så gjør det nå. Les det høyt.
Marg og ben
Biskopen Diadochos av Photiki, en småby i det nordvestlige Hellas, ble født omkring 400. Det sies han var blant gruppen av prominente menn fra Epiros som ble kidnappet av vandaler da Dioadochos var godt over 60. Gruppen ble forvist til Nord-Afrika, hvor sporene etter Diadochos forsvinner. Han var ikke en mann som levde trygt i et elfenbenstårn eller en lun celle. Så gjør det desto mer inntrykk når han skriver i sin traktat om Åndelig fullkommenhet:
«Enhver som elsker Gud i dypet av sitt hjerte, er allerede elsket av Gud. Ja, målet for et menneskes kjærlighet til Gud bestemmes av bevisstheten om å være omsluttet av Guds kjærlighet. Når bevisstheten er klar, inngir den lengsel etter å opplyses av guddommelig lys. Lengselen er så intens at den ser ut til gå én gjennom marg og ben. Man mister enhver selvbevissthet og forvandles helt og holdent av Guds kjærlighet.»
Lengselen er så intens at den ser ut til gå én gjennom marg og ben.
Himmelens port
Fra en samtale med Bénédicte Cedergren om vigslingen av klosterkirken på Munkeby:
Mens han reflekterte over særegenheten ved stedet og begivenhetens historiske sus, understreket Biskop Varden at det «egentlig ikke er noe usedvanlig ved dette klosteret» – han forklarte at cistercienserne stort sett trekker seg tilbake fra folks oppmerksomhet; de søker ikke å bli lagt merke til. Ordenens konstitusjoner påpeker at munkene kalles til å holde ut i «en livsform som er dagligdags, uspektakulær og arbeidssom».
«Så på det viset», fortsatte biskopen, «er dette et kloster som alle andre. Samtidig er ethvert kloster en himmelens port og således noe fullstendig ekstraordinært».
Du kan lese hele stykket her, i The NCR.
Paraplyer
Jeg har sett Les Parapluies de Cherbourg om igjen. Filmen (fra 1964) er glorete, umiskjennelig av sin tid; allikevel forblir den relevant, gripende og human, en troverdig beretning om lidenskap og sårbarhet, om tvil, raushet, fortvilelse og muligheten for å ta fatt på nytt. Om den er spekket med følelser, unngår den å bli sentimental. Michel Legrands filmmusikk, tolket av divaer, er storartet. Men det er skuespillerne som gjør filmen stor. Catherine Deneuve, 21 år gammel, er uforglemmelig i rollen som Geneviève. Har man sett henne i rollen, tar man for gitt stjerne-karrieren som fulgte. Også Anne Vernon, som ble 100 forrige uke, gjør inntrykk som Genevièves mor. Når datteren fristes av selvforakt i løpet av en ikke planlagt graviditet, overvinner hun kontant egne motstridende følelser og utbryter med myndig overbevisning: «En gravid kvinne er alltid vakker», et selvinnlysende utsagn vi ikke desto mindre trenger å høre.
Ordensliv
Zena Hitz’ bok fremlegges som en filosofs blikk på ordenslivet. Hva i all verden skal det bety? Hitz er lærd. Hun har gjort filosofiens kanon til sin; hun omtaler Platon og Husserl med spontant fortrolighet, som om de var squash-partnere hun lunsjer med. Men bokens hensikt er ikke å overvelde leseren med sitater eller lærde begreper. Hitz viser seg filosof først og fremst ved å spørre «Hvorfor?» om en hel del ting vi tar for gitt. Hennes hensikt, sier hun, er ikke «å utlegge det store mangfold av ordensfellesskap og deres innvirkning på kristent liv» — ikke å analysere, for eksempel, det neoplatonske element hos kappadokerne, rollen tiggermunkordnene spilte i rehabiliteringen av Aristoteles eller benediktinernes respons til den franske revolusjon. Hun har ikke skrevet boken for å briljere med sin lærdom, men for å søke innsikt: «Jeg er filosof, og min overveldende uvitenhet, lik Sokrates’, skaper store muligheter.» Innfallsvinkelen fungerer. Den er forfriskende, ikke minst fordi litteratur om ordenslivet stort sett er nedlesset med omstendelig selvbekreftelse.
Fra min anmeldelse av A Philosopher Looks at the Religious Life i siste nummer av First Things.
Motsetninger
Jeg er glad i stykket fra Jesu Siraks bok vi får høre i vigilien i dag: ‘Alt han har skapt er underfullt å se. Alt forekommer parvis, og det ene har sin motsetning i det andre. Ikke noe har han skapt overflødig, det ene utfyller det gode hos det andre’ (42.25f.). Vi får en tolkningsnøkkel som hjelper oss til å leve her i verden. Den hjelper oss også til å begripe oss selv. Den forutsetter at vi godtar å leve med spenning. På den ene hånd blir jeg fortalt at jeg har alt jeg trenger for å nå en personlig, enestående fullkommenhet. På det annen side får jeg høre at jeg ikke kan nå slik fullkommenhet alene. Den vil fullbyrdes gjennom mine forhold til andre, mine ‘motsetninger’ hvis annerledeshet ikke utgjør noen trusel, men en kontrast som trengs for å åpenbare mitt potensiale, mine muligheter. Et slikt perspektiv utgjør et fredelig korrektiv til antagelsen som er blitt vanlig i samtidens verdslige diskurs, som går ut på at jeg er mangelfull og egenhendig må reparere det jeg ser på som kassert. En slik holdning kan føre til fryktelig ensomhet. Mens det bibelske utsyn trekker meg inn i møter og oppdagelser, inn i takknemlig communio.
Vesentlig
I en anmeldelse i La Lectura, litteraturtillegget til El Mundo, den 5. januar, skriver Daniel Capó om Chastity: ‘Dette er utvilsomt en av årets vesentlige bøker, og bør anerkjennes som sådan.’ Han fortsetter: ‘Kyskhet peker mot en horisont av naturlig liv levd med integritet, mot menneskets forsoning med sansene ved at dets personlighet ordnes utifra dets dypeste tilbøyeligheter: Ikke mot det onde eller mot selviskhet, men mot en storhet som finner uttrykk i tjeneste. «Dette håpet», leser vi, «opplyses av et glimt av vesentlig erindring. Vi erkjenner det både i sjelen og på kroppen, iblant som fryd, iblant somv smerte, som en lengsel etter det uendelige.» Det ser ut til at ingen kommer utenom denne tørsten etter uendelighet, minnet om en kjærlighet som går forut for alt. Nettopp fordi vi ble elsket først og kjente kjærlighetens sødme, er vi selv i stand til å elske. På meg virker dette som en antropologisk sannhet. Den utlegges her av Erik Varden med sjelden slagkraft.’
Du finner hele teksten her.
Inn i andres liv
Når jeg leser Emily Kopleys essay – en storartet tekst – om den nye fembindsutgaven av Virginia Woolfs dagbøker, blir jeg ettertenksom av en notis hun siterer. Den ble opptegnet i august 1938, like etter at Virginias nevø Julian Bell, ambulansesjåfør i den spanske borgerkrig, var omkommet da bilen hans ble bombet i Fuenvarral. Han var 29 år gammel. Tanten skrev: ‘En forunderlig fysisk erkjennelse, som om man hadde levd i en annen kropp som nå er borte, alt liv den inneholdt er til ende. Som vanlig er eneste botemiddel å tre inn i andres liv.’ Vi finner her et sterkt vitnesbyrd om nærhet. Det lar oss forstå at et uttrykk som ‘hans liv er mitt‘ kan bekreftes erfaringsmessig. Men det er ikke alt. La oss merke oss botemiddelet mot sorg. Sorg slutter oss stort sett inne i oss selv. Nei!, sier Woolf. Isteden må den få åpne oss, utvide vår medlidenhet. For henne fant prosessen form i fantasiens kreative univers. Hennes eget livs tragiske slutt viser at hun ikke alltid kunne leve opp til sitt eget råd. Rådet er ikke desto mindre gyldig.
Dåp
‘Da han steg ned i eleven, bragte Kristus løftenes verden inn i konkret virkelighet. Han transponerte profetenes futurum til presens. Han var seg bevisst at hans ferd gjennom vannene var en ‘oppfyllelse’ (Mt 3.15). Det var Døperen også, der han stod som en bro (størst på den ene bredd, minst på den andre) og vitnet om begivenhetens horisontale, historiske akse. Kristus sa ingenting, gjorde ingen geberder. Handlingen han utførte var ikke i seg selv oppsiktvekkende. Han sluttet seg til et følge av anonyme andre. Men mens de i Jordan intensjonelt druknet egne byrder av skyld, bar han på kroppen, reelt, synden som sådan (jfr. Jn 1.29). Det kategoriske ‘i ham’ som underbygger kristologien i Paulusbrevene med lokativ kraft, ble virksomt her, på terskelen til Guds Israel, i det Kristus fritt og fullstendig trådte inn i sitt virke. Overgangen skjedde i det stille, men stillheten ble brutt da Faderens røst gjenlød i jublende bekreftelse. Røsten etablerte en vertikal akse av lovsang, lovsang som i dette tilfelle nådde fra himmelen til jorden. Den minner oss om at Kristi offer rettes, ikke mot en ansiktsløs Transcendens, men mot en Far som mottar det takknemlig og forsegler utvekslingen ved å utsende Ånden i den form som engang fløy bort fra Noas hånd og svevde over vannene, uten å få fotfeste i en slagen, druknet verden, men som nå er kommet for å ‘bli over’ (Jn 1.33) Førstegrøden av et nytt skaperverk.’ Fra et essay om liturgi.
Om sjelen
Ingen har gjort mer enn Tiina Nunnally for å gi Sigrid Undset ny slagkraft i den engelsk-språklige verden. Hennes oversettelser viser at vår Nobelprisvinner var en høyst moderne forfatter, ikke en fabrikant av søt middelalder-romantikk. I julenummeret til TLS, skriver Hal Jensen ‘Undset bringer oss rett inn i Olavs og Ingunns sinn. Hun ytrer deres tanker og er fullt på høyde med veldige temaer som synd, tilgivelse, anger og plikt utifra fintfølende innsikt i psykologien som får folk til å gjøre hva de kan for å åle seg ut av plagsomme moralske knipetak. ‘Synd’ står ikke her for en banal etikett, men for noe glidende og vaklende, for illusjon og selvbedrag, for velmente løfter til én selv og for rasjonaliseringer uttenkt i selvforsvar. Undset nedtegner disse indre kampene med samme klarsynte, udømmende blikk hun retter mot naturhistorien. Omgivelsene preges av et sterkt religiøst element, men hun klyver aldri opp i noen prekestol. Heller ikke tyr hun til retorisk tomprat om transcendens. Allikevel preges hennes fokus av kumulativ, besnærende grenseløshet. Slik skal man skrive om sjelen.’
Theotokos
Hvert kalenderår begynner med høytiden for Guds hellige Mor 1. januar, etterfulgt av minnedagen for Basilios og Gregor den 2. I år bærer dagene særlig betydning. Alle har vi hobbyteorier om Kirkens diverse kriser. Såvidt jeg kan se, finnes egentlig kun én stor krise: Det gradvise sammenbrudd av en sann forståelse av hvem Jesus Kristus er. Katolikker erkjenner at Jesus grep inn i historien med en tilstedeværelse uten sidestykke; men er seg stadig mindre bevisst – det er mitt inntrykk – at han er Herre over historien, det guddommelige Logos som alene gir ting og begivenheter endelig mening. Mister man først sansen for dét, begynner en hel masse kompromisser å synes, ikke bare tiltrekkende, men nødvendige i forhold til livsførsel og forkynnelse. Basilios og Gregor førte videre arven fra Athanasios. Den opprettholdt læren om Jesu Kristi guddom, en lære som ble oversett og utledd i en verden, og en Kirke, som ‘stønnet ved å befinne seg ariansk‘. Lar ikke et lignende stønn, ytret med dorskhet, seg høre i vår tid? Det var ikke minst Basilios og Gregors’ utholdenhet som muliggjorde definisjonen av Maria som Guds Mor, Theotokos, ved konsilet i Efesus i 431. Definisjonen forblir en prøvesten for katolsk tro den dag i dag. Vi er kalt, ja forpliktet, til å prøve alle våre tanker, handlinger, stemninger og prosedyrer på den.
Nytt år
Bok på ungarsk
‘«Himmelens fred», skrev abbed de Rancé i et av sine brev til hertuginnen av Guise, «er bare for dem som har bevart den på jorden». For å bevare freden, må jeg finne den ikke som et abstrakt ideal, men som historisk virkelighet. Jeg må søke forsoning med min fortid. Jeg må aldri glemme min gjenløsning. Jeg må lære å være takknemlig, dernest strebe etter å leve et liv som er verdig den frihet som er vunnet for meg. På denne måten kan selv minner fra det grusomste fangenskap bli en kilde til fred og flomme over i lovsang.’
Fra Lengsel er mitt vesen, som denne uken kom ut på ungarsk, utgitt av L’Harmattan.
God jul!
Coram Fratribus tar seg en pust i bakken i juleoktaven.
Takk for interessen du viser siden.
Som selskap i disse dagene, foreslår jeg Leontyne Price som synger Vom Himmel hoch med Wienerfilharmonikerne dirigert av Karajan. Skulle du ønske noe å lese på, hva med Selma Lagerlöds Legenden om julrosorna? Teksten finner du her, en opplesning her.
Dagens kollektbønn: ‘Evige Gud, på underfull vis skapte du menneskenaturen, og enda herligere har du gjenløst den. Vi ber deg: Gi oss del i din Sønns guddom, han som ville dele vår menneskenatur.’ Ja, her har vi paradigmet vi trenger for vår tilværelse og for vår tenkning om tro.
Signet jul!
+fr Erik Varden
In medio Ecclesiae
Når samfunnet og Kirken polariseres, er det godt å posisjonere seg trøstig in medio Ecclesiae, væpnet med overnaturlig tro. En slik posisjon inkarneres av Mère Cécile Bruyère, første abbedisse av Sainte Cécile de Solesmes. Den 18. mai 1885, skrev hun til Mère Aldegonde Cordonnier: ‘Ruiner er vårt eneste byggemateriale.’ Fem år senere utbroderte hun motivet i et brev til Dom Albert L’Huillier: ‘Å, hvis du visste hvor klart jeg ser at Gud ikke grunnlegger eller bygger noe unntatt på grunnlag av ruiner, umuligheter, lammelser! Det er som en mystisk lek Guds evige Visdom boltrer seg med omkring jordens krets. Jeg ber deg om å øse all din bekymring, all din uro, alle dine prognoser ut i Guds fang. Vi risikere jo ingenting, tross alt, vi som ikke trenger å forevige oss selv her nede. Hell og seier er vunnet på våre vegne, og kan ikke tas fra oss. La oss likeså tro at alt blir vel for Kirken, som vi elsker.’ Hun sa gjerne: ‘Vi må utleve vår trosbekjennelse; slik får vi kraft til hva det måtte være.’
Signing
Spørsmålet om hva som er og ikke er en velsignelse, om hva som kan og ikke kan velsignes, har alltid opptatt teologer.
En nyttig, oppmerksom gjennomgang av dagens erklæring fra Trosdikasteriet, Fiducia supplicans, finner du i Luke Coppens analyse på The Pillar. Blant stykkets innsikter, er en referanse fra en fotnote som i hvert fall indirekte innrammer Romas uttalelse. Teksten kommer fra en preken Benedikt XVI holdt 1. januar 2012: ‘Lik Maria, er Kirken for verden en formidler av Guds velsignelse; Kirken mottar velsignelse når hun mottar Jesus; hun formidler den når hun frembærer ham. Han er den miskunn og fred verden ikke kan gi, men som den alltid trenger, minst like sterkt som den trenger brød.’ La oss da nedkalle Guds miskunn over Kirken og verden ved å leve på en slik måte at vi er rede til å ta imot det supersubstansielle brød som alene kan forvandle våre liv.
