Såret løve
Historien om den hellige Hieronymus og løven fikk endelig form i Den Gyldne Legende, men må ha sirkulert lang tid i forvei. Opprinnelsen er uklar. I middelalderversjonen dukker en løve opp en kveld i Hieronymus’ kloster i Betlehem. Brødrene var fra seg, men Hieronymus så at dyret trengte hjelp. Det hadde en såret pote, gjennomboret av en torn. Helgenen fikk tornen ut, og løven frydet seg: «Den løp gledesstrålende gjennom klosteret og knelte foran hver munk og viftet med halen, som om den ville be om unnskyld for ugagn den før hadde gjort.» Motivet er ofte blitt fremstilt i kunsten. Nylig så jeg dette tiltalende panelet på Lübeck-alteret i Nikolaus-kirken i Tallinn. Hieronymus er knusktørr og streng, men utfører sin kirurgi med omhu. Tornen er blitt til en diger spiker, solid nok til å holde sammen en låvedør. Den fryktelige løven fremstår som en valp. Budskapet er klart: iblant er ting vi frykter i seg selv uskyldige; på samme tid skjer det at små sår kan ramme oss veldig.
