Nytt år
Bok på ungarsk
‘«Himmelens fred», skrev abbed de Rancé i et av sine brev til hertuginnen av Guise, «er bare for dem som har bevart den på jorden». For å bevare freden, må jeg finne den ikke som et abstrakt ideal, men som historisk virkelighet. Jeg må søke forsoning med min fortid. Jeg må aldri glemme min gjenløsning. Jeg må lære å være takknemlig, dernest strebe etter å leve et liv som er verdig den frihet som er vunnet for meg. På denne måten kan selv minner fra det grusomste fangenskap bli en kilde til fred og flomme over i lovsang.’
Fra Lengsel er mitt vesen, som denne uken kom ut på ungarsk, utgitt av L’Harmattan.
God jul!
Coram Fratribus tar seg en pust i bakken i juleoktaven.
Takk for interessen du viser siden.
Som selskap i disse dagene, foreslår jeg Leontyne Price som synger Vom Himmel hoch med Wienerfilharmonikerne dirigert av Karajan. Skulle du ønske noe å lese på, hva med Selma Lagerlöds Legenden om julrosorna? Teksten finner du her, en opplesning her.
Dagens kollektbønn: ‘Evige Gud, på underfull vis skapte du menneskenaturen, og enda herligere har du gjenløst den. Vi ber deg: Gi oss del i din Sønns guddom, han som ville dele vår menneskenatur.’ Ja, her har vi paradigmet vi trenger for vår tilværelse og for vår tenkning om tro.
Signet jul!
+fr Erik Varden
In medio Ecclesiae
Når samfunnet og Kirken polariseres, er det godt å posisjonere seg trøstig in medio Ecclesiae, væpnet med overnaturlig tro. En slik posisjon inkarneres av Mère Cécile Bruyère, første abbedisse av Sainte Cécile de Solesmes. Den 18. mai 1885, skrev hun til Mère Aldegonde Cordonnier: ‘Ruiner er vårt eneste byggemateriale.’ Fem år senere utbroderte hun motivet i et brev til Dom Albert L’Huillier: ‘Å, hvis du visste hvor klart jeg ser at Gud ikke grunnlegger eller bygger noe unntatt på grunnlag av ruiner, umuligheter, lammelser! Det er som en mystisk lek Guds evige Visdom boltrer seg med omkring jordens krets. Jeg ber deg om å øse all din bekymring, all din uro, alle dine prognoser ut i Guds fang. Vi risikere jo ingenting, tross alt, vi som ikke trenger å forevige oss selv her nede. Hell og seier er vunnet på våre vegne, og kan ikke tas fra oss. La oss likeså tro at alt blir vel for Kirken, som vi elsker.’ Hun sa gjerne: ‘Vi må utleve vår trosbekjennelse; slik får vi kraft til hva det måtte være.’
Signing
Spørsmålet om hva som er og ikke er en velsignelse, om hva som kan og ikke kan velsignes, har alltid opptatt teologer.
En nyttig, oppmerksom gjennomgang av dagens erklæring fra Trosdikasteriet, Fiducia supplicans, finner du i Luke Coppens analyse på The Pillar. Blant stykkets innsikter, er en referanse fra en fotnote som i hvert fall indirekte innrammer Romas uttalelse. Teksten kommer fra en preken Benedikt XVI holdt 1. januar 2012: ‘Lik Maria, er Kirken for verden en formidler av Guds velsignelse; Kirken mottar velsignelse når hun mottar Jesus; hun formidler den når hun frembærer ham. Han er den miskunn og fred verden ikke kan gi, men som den alltid trenger, minst like sterkt som den trenger brød.’ La oss da nedkalle Guds miskunn over Kirken og verden ved å leve på en slik måte at vi er rede til å ta imot det supersubstansielle brød som alene kan forvandle våre liv.
Livskunst
Det er en høy form for nestekjærlighet å gjenkjenne hos andre egenskaper de ikke er seg bevisst, å spore et potensiale de ikke hade forventet, for slik å gi dem mot til å holde koken, til å vokse og blomstre.
Én som er i stand til å se på denne måten er Ana Zarzalejos Vicens. Hennes reflekterte, vittige essay ‘Øl og kyskhet: Livets kunst‘ stod på trykk i går, og gjorde meg glad.
Hun oppsummerer noe jeg sa i Madrid med sine egne ord: ‘Skal du først sette ting på spill for helt og fullt å bli et menneske, så la ingen få deg til å undervurdere spillets betydning!’
Det budskapet står jeg ved, glad for å høre det gi gjenklang.
Åpne dører
‘Frelsens ord er ikke på jakt etter uberørte, rene, ufarlige steder. Nei, ordet trer inn i våre livs komplekse og mørke rom. Nå som den gang, ønsker Gud å besøke nettopp stedene vi helst ikke ser at han ser. Ofte er det vi som lukker døren. Vi foretrekker å gjemme vår forvirring, våre mørke sider, vår dobbelthet. Alt dette holder vi bak lås og slå, mens vi nærmer oss Herren med slitne bønner vi kan utenat, urolige ved tanken på at hans sannhet kunne røre våre hjerter. Dette er forkledd hykleri.’
Fra boken Custodians of Wonder: Daily Pope Francis, en tekstsamling utgitt på Silentium.
Mitt forord til boken kan du lese her.
Høstgule blader
For sjette år på rad, figurerer Finland øverst på FNs Lykkerapport. Når finner snakker med lykkejegere fra utlandet, nyanserer de gjerne ærestittelen. Hvordan vurderer de den i eget selskap? Gå og se Aki Kaurismäkis film Gule høstblader. Det gjorde jeg forleden kveld. Jeg synes den var storartet. Jeg var ikke den eneste. Da filmen var slutt, klappet publikum. Dramaet utspiller seg i vår samtid. Stadig er det noen som skrur på radioen. Vi hører alltid rapporter om Russlands overgrep i Ukraina. Den finsk-russiske grensen er 1340 km lang. Vi minnes om en stor skjørhet. Interiører og kostymer kunne like gjerne være fra 70-tallet. Vi får signaler om at tekniske fremskritt ikke nødvendigvis forvandler dyp sensibilitet. Hierarki og myndighet fremstilles stort sett brutalt. Strukturer idealiseres ikke. Finner er ikke lykkelige fordi alt går på skinner hjemme hos dem. Kaurismäki peker heller mot lykkens opphav ved ømheten han viser når han portretterer enkeltmennesker, deres sårbarhet, særhet og vanvittige håp. Flere scener er rørende vakre. I tillegg er dette en film som er breddfull av selvironi. Poenget er ikke trivielt. Som regel er de lykkeligste mennesker jeg kjenner de som mest hjertelig ler av seg selv.
Books of the Year
It’s the season of book supplements.
Chastity made it onto George Weigel’s list compiled for First Things. He writes: ‘In Chastity, Bishop Varden explains just why that much-misunderstood virtue is a matter of living what John Paul II called ‘the integrity of love.»
In The Tablet, Dom Luke Bell writes: ‘With an extraordinary sensitivity to the meaning of words in languages ancient and modern, Erik Varden’s Chastity: Reconciliation of the Senses is a brave and timely book which restores the full resonance of the virtue of chastity. Grounding his reflection in the ancient Syriac text The Cave of Treasures, he finds it to be about seeing with unclouded gaze, “attentively and reverently”. With culture and humour, he leads us to the sublimity of the beatific vision.’
Liturgi
I dag er det seksti år siden Sacrosanctum Concilium, Annet Vatikankonsils konstitusjon om liturgien, ble promulgert. Det er et dokument det er verd å lese på nytt fra tid til annen.
For meg er dette tekstens mest grunnleggende del: ‘Da den Nye og evige Pakts yppersteprest, Kristus Jesus, tok på seg menneskelig natur, førte han inn i vår jordiske landflyktighet den samme hymne som i all evighet synges i de himmelske boliger. Hele det menneskelige samfunn slutter han til seg, og forener det med seg i samme lovsang.’ (n. 83). Utsagnet er vidunderlig, endeløst fascinerende. Konsilet minner oss om at liturgisk gudstjeneste vesentlig er mystisk innlemmelse — ved Kristus, med ham og i ham — i den hellige Treenighets usigelige samkvem. Denne teologiske dimensjonen må alltid forbli et kriterium for liturgisk praksis, i enda større grad for liturgisk reform. Den minner oss om at liturgien ikke er et menneskelig prosjekt; den er guddommelig forvandlingsarbeid, et evighetsnovisiat.
Den hellige Andreas
‘Moderne psykologi har lært oss mangt om rivalisering i søskenforhold, en av de primære relasjoner som gir form til et liv, med mulighet for å komplisere livet veldig. Forskning hentet fra analytikernes chaise longue bekreftes av Skriften. Tenk på Kain og Abel, Jakob og Esau, Lea og Rakel. Blant disse brødre og søstre finner vi forskruddhet og smerte. Så er det interessant å merke seg at Kristus, da han rekrutterte apostler, overhoder for Det Nye Israels Tolv Stammer, lot en høy prosentdel – to tredjedeler – være blodsbrødre. Hvis Herren gav slike komplikasjoner plass blant sine nærmeste, var det kanskje for å vise at naturlig begrensning og relasjonell betingethet kan overvinnes hvis vi virkelig blir hans disipler. Jakob og Johannes, Peter og Andreas, vokste ved evangeliet i tro og menneskelig format slik at de, da Kristus var oppstått fra de døde, var rede til å bli sendt til jordens ender, enhver etter egen reiseplan, for å forkynne livets seier. De var blitt voksne. De hadde overgitt seg selv. Derved var de satt fri til å bære vitnesbyrd.’ Fra min bok Entering the Twofold Mystery.
Selvforsvar
‘Fotografering gjør én dristigere enn én egentlig er; det er en form for selvforsvar.’ Det sier Ian Jeffrey om Dorothy Bohm i Richard Shaws dokumentarfilm Å se dagslys. Filmen er et gripende portrett av den store fotografens liv, et vitnesbyrd om en verdensanskuelse som var eksakt, illusjonsløs og på samme tid full av medlidenhet. Jeffrey sier videre: ‘I en kort tid på 40- og 50-tallet hersket ømheten i fotokunsten.’ Dorothy, bemerker han, ‘levde i dette særegne univers’. Hun klarte på sitt vis å holde det i live. Hennes fotografier lyser av menneskekjærlighet. Hun vokste opp i traumatiske omstendigheter og var seg tidens store fremskritt bevisst. Allikevel, skriver nekrologen i Financial Times, ‘var Bohms høyeste ønske, i en tid som ser milliarder av bilder tankeløst skapt hver dag, poetisk heller enn politisk: Senk farten og ta deg tid til virkelig å se verden som omgir deg. Se med øynene, ikke gjennom telefonen.’
Koreografi
Vi er kulturelt betinget til å tro at disiplin og regler står i motsetning til spontanitet og frihet. Inntrykket er prinsipielt uriktig. Nylig leste jeg på nytt et essay av Lord Sacks som kaster lys på saken. Idet han mediterer over motstandskraften i Israels tro, fastslår han at ‘kjærligheten ennå er sterk etter 33 århundrer. Det er lang holdbarhetstid for kjærlighet, og vi tror den vil vare evig.’ Så spør han: ‘Hadde den vart så lenge hvis det ikke var for ritualene og de 613 bud som fyller vår hverdag med påminnelser om Guds nærvær? Neppe. Når jøder gjennom historien har sluttet å leve etter budene, har de i løpet av få slektsledd mistet sin identitet. Uten ritualer, dør kjærligheten før eller senere. Når ritualene finnes, er der alltid glødende kull med iboende kraft til å flamme opp. Det er ikke slik at hver dag i et langt, lykkelig ekteskap føles som en bryllupsdag; men selv kjærlighet som trekker på årene har kraften i behold så lenge koreografien av hengivenhet, høflighet og vennlighet opprettholdes.’ Det er nyttig for katolikker å bruke innsikten på oss selv, på den rike tradisjon vi har fått overgitt.
Lys av Lys
I dag så vi solen for siste gang i år i Tromsø. Den blir ikke synlig igjen før etter 14 januar.
Det er intenst meningsfullt å forberede jul i et så nordlig klima. Liturgiens hovedmotiver – ‘og i de dager skal de se et stort lys’ – taler sterkt. Vi utfordres til å ta modig oppgjør med mørket i våre hjerter, med vårt vesentlige behov for opplysning. Ingen mengde D-Vitamin kan oppveie fravær av ham som er Lys av Lys. I en vakker nordnorsk adventsalme synger vi: ‘Nu har vi den hardaste ria/vi slit med å kave oss frem/mot lyset og adventsti’a/d’e langt sør tel Betlehem.’ Ja, det er dét; men Betlehem kan også komme elektrifiserende nær. Hva vil det si å ‘elske lyset’, å ‘trekke nær’ lyset (jfr. Johannes 3)?
Lange vinternetter lar oss grunne over dette med realisme.
Den Korsfestedes Seier
Kristne i Middelalderen så Nikodemos som én som hadde trengt inn i Jesu lidelses mysterium. En tradisjon oppstod som tilskrev kunstverk, gripende fremstillinger av den Korsfestede, til Nikodemos. Han ble ansett for å ha skapt både Il Sacro volto di Lucca og Batlló-krusifikset. Det er betydningsfullt at våre forfedre tenkte seg ham som skulptør, en formgivende kunstner som kunne gjengi plastisk det han hadde sett med sine øyne, berørt med sine hender. Uten å måtte ta stilling til historisk troverdighet i slik tilskrivelse, kan vi fastslå at den symbolsk er gyldig. Nikodemos er et forbilde for oss som synodalt forsøker å vise oss sanne disipler og søkere etter hellighet. Hvorfor? Fordi han holder seg langt borte fra forenklende polemikk og teatrale gester. Allikevel følger han Herren hvor enn han går. Når han trengs, yter han tjenester og viser sitt vennskap til fellesskapet. Han viser oss hva det vil si å være trofast i Langfredagsmørke. Når han betrakter den korsfestede, gravlagte Kristus, har han visdom til å gjenkjenne noe sublimt i forferdelsen – en herlig, guddommelig åpenbaring. Slik ble han et troverdig vitne om den Korsfestedes seier. Ja, det er en holdning Kirken virkelig trenger nå.
Fra essayet Synodalitet og hellighet, nå tilgjengelig også på fransk, italiensk og polsk.
Pauline Matarasso RIP
Den beste boken som finnes om cistercienserarven, ved siden av Bouyers La Spiritualité de Cîteaux, er etter min mening Pauline Matarassos The Cistercian World. Pauline, en uhyre kultivert person, hadde en forståelse av klosterlivet som grunnet både i studier og spontan intuisjon. Hun presenterte den tredje abbeden i Cîteaux ved å si: «Alt Stephen Harding berørte vitner om hans jakt på autentisitet, på ånden som kun den autentiske bokstav kan sette fri.» Det er en fabelaktig innsikt. Hun var vel plassert for å frembringe den. Åndsfylt jakt på den autentiske bokstav definerte hennes distingverte virke som oversetter (av middelalderlitteratur, av Bobin og Noël), historiker (f.eks. i boken om svigerfaren Isaac Matarasso) og essayist. Hun fortsatte å oversette selv da hun lå døende. Hun ville finne og gi mening vakkert og nøyaktig. Pauline var et av de edleste, mest elskelige mennesker jeg noensinne har møtt. Hun skrev engang: «En tiger fødes, men vi skapes, og for de fleste av oss er skapelsesprosessen ennå ufullstendig når døden henter oss, hvor sent det enn må være.» Selv vil jeg si at det som var skapt da døden kom forrige onsdag hadde nådd en slags fullkommenhet. Måtte hun nå kjenne fylden av den kjærlighetsfulle sannhet hun trofast søkte og (uten å ane det) utstrålte.
Avskjed
This is the dying time, when earth
relinquishes its surplus.
These words once mine
blown on a cool wind
from the lost land of the mind
settled last night like quiet birds
on memory’s shore.
I greet them with surprise –
together we will journey blind,
probing the ever shifting sands,
unsure of what’s in store . . . only
that there is more.
Before a shivering silvered night
lures to a feast the spoiler frost,
be quick to pick, cost what it may,
the late fruit on your tree,
– there’ll be no more –
and leave it on the roadside stall
where the merchandise is free
to all who pay their dues in kind
for other walkers on the way
where less is more
Pauline Matarasso (1929-2023)
Vigsling
Tredve år er gått siden jeg først så Nicolas Dipres Fremstilling av Jomfruen i Tempelet i Louvre. Det ble malt for et halvt årtusen siden, men er tematisk tidløst. Jomfruen vinker hjertelig, sjenert til mor og far i det hun beveger seg oppover tempelets slyngende trapp. Anna og Joakim vinker tilbake. De er åpenbart både stolte og urolige. De gjør sitt beste for ikke å vise sorg ved avskjeden. Alle kan vi gjenkjenne bildet: Den første virkelige avreisen hjemmefra, bevisstheten av å følge vår egen vei med alt den medfører: Ansvar, spenning, glede, uro. Historien om Marias fremstilling i tempelet er apokryf. Det betyr ikke at den er usann. Den viser oss at vårt Ja til Guds kall, etter mønster fra det Ja Maria ytret ved Bebudelsen, forberedes av utallige skjulte, hverdagslige forsøk på å si Ja. Ved små skritt vigsler vi vår vilje, vårt vesen til et høyere mål. Tempeltrappen er som en lignelse for vårt liv. «Eitt steg er nok åt meg.» Ja. Det som teller, er å ta det skrittet som tilhører dagen i dag.
Interesse
Engelen er en detalj fra et maleri malt omkring 1360. Det henger i Thyssen-samlingen i Madrid, Ydmykhetens Jomfru med Engler. Man blir slått av elegansen i det hele. Særlig gjør englene inntrykk på meg. Malere på 1300-tallet var intenst opptatt av engler. I følge Bibelen, er disse eteriske skapninger skapt for å feire en fullkommen liturgi for Guds åsyn, men her ser vi én som altså er oppslukt av å betrakte menneskelig virkelighet. Den gjør det med åpenbar interesse. Uttrykket på engelens ansikt er preget av stor nysgjerrighet. Derved ser vi et nøkkelaspekt av kristen tro for våre øyne. Ordets menneskevorden gjør mer enn bare å gjenopprette menneskenaturens opprinnelige integritet. Den realiserer et potensiale for guddommeliggjørelse. Dette er et faktum som besnærer selv serafene. Maleriet, skapt av en anonym kunstner fra Venezia, innbyr oss til selvransakelse: Er jeg meg bevisst og samarbeider jeg med det som Gud, av ren nåde, vil fullbyrde i min menneskelighet?
Belsasar
Tidebønnene lar oss i dag lese om Belsasars gjestebud (Daniel 5,1-6,1), et kroneksempel på menneskelig overmot. Kynisk bevisst profanerer Belsasar offentlig gjenstander vigslet til et hellig formål. Hans hensikt er å vise seg selv enhver institusjon, jordisk eller himmelsk, overlegen.
Da hans blasfemiske handling var utført, ‘kom det til syne fingrer av en menneskehånd, som skrev på den kalkede vegg i kongens palass.’ Budskapet talte om mål, vekt, og oppdeling. Det ytret ikke en lidenskapelig sint dom. Nei, det fastslo simpelthen at Belsasar, herskeren, ikke var sin oppgave verdig, ikke var i stand til å utøve den. Samme natt ble han myrdet av sin stab.
Den bibelske historien inneholder en tidløs lignelse. Enhver kan bruke den til selvransakelse. Ble jeg veid på vektskålen, ville jeg bli funnet for lett, eller ville jeg tilsvare lovlig forventning? La oss ikke glemme at ‘vekt’ i bibelsk hebraisk står i forbindelse med ‘herlighet’.
Helt vanlig?
‘Teresa av Ávila’s Selvbiografi, ferdigskrevet i hennes femtiende år, forteller om hvordan Guds kraft sprudler frem i et helt vanlig liv. Når vi ser Teresa på avstand, kan adjektivet ‘vanlig’ synes sært. Hun virker høyst uvanlig! Men Teresa insisterte på nettopp dette. Hun var seg bevisst å ha mottatt sjelden nåde; men pukket på at ingenting i hennes vesen skilte henne fra alminnelige kvinner og menn. Hun fremstiller sitt ekstraordinære liv som en typisk tilværelse, et eksempel enhver av oss kan følge, har vi bare tro og mot til å overgi oss helt til Guds handling i oss. Veien hun skildrer strekker seg fra åndslivets begynnelse til dets høyeste mål. Teresa gir råd til sjeler som sjangler ‘lik høns med føttene sammenbundet’, men også til dem som svever lik ørner. Og hun glemmer ikke det forvirrende mørke som oppstår i mellomstadiet der sjelen, lik en fryktsom due, overveldes av glimt fra Guds Sol mens den, når den ser på seg selv, ‘har øyne blindet av leire – den lille duen er blind’. Alt hun skriver, forteller hun, kommer fra erfaring. Gjennom flere lange år hadde hun ‘hverken noen glede i Gud eller glede av verden’. Hun levde i et ingenmannsland. Hva var det da som skjedde?’
Ansvar
Det var rørende å lese dagens evangelium (Lk 17,1-6) i Inkarnasjonsklosteret i Ávila, hvor den hellige Teresa i sin tid avla løfter. Herren kaller oss til ansvar. Vi skal forsikre at våre valg ikke blir snublestener for andre. Når vi hører teksten lest i dag, tenker vi helst på massive, offentlige skandaler, men varselet retter seg ikke mindre mot dagliglivet. Er dette særlige valg jeg nå tar til oppbyggelse for andre, eller bryter det fellesskapet ned? Kriteriet er nyttig i alle omstendigheter. Jesus ber oss også om å ta ansvar for andre. Ikke ved å overta deres liv. Enhver må svare for sin frihet. Men vi kan hjelpe hverandre til å se klart. «Hvis din bror synder, sett ham i rette.» Vi vil gjøre dette virksomhet hvis vi taler sannheten i kjærlighet og varsomt holder opp et speil som reflekterer virkeligheten til én som er fortapt i illusjon. For å tilgi slik Jesus byr oss, med uendelig håp om forbedring, må vi daglig be, «Styrk vår tro!», en bønn Teresas liv inkarnerer. Hun hadde mot til å vurdere sitt kall på nytt i troens lys, til å fordype det som allerede var gode valg ved å treffe bedre valg, for så å forbli trofast mot dem. Derved ble hun en kilde til inderlig fornyelse for Kirken i en dekadent tid. Hennes eksempel oppmuntrer og utforder oss til å leve likeens.
Digitalt menneske
Blant Ximo Amigos malerier utstilt på Encuentro Madrid var dette, kalt ‘Det digitale menneske’. Formelt sett er referansen til den ærverdig maleriske chiaroscuro-tradisjonen – tenk på Georges de la Tours La Madeleine au Miroir. Men der er forskjeller. Mens Magdalena varmes og gjøres intenst present, med skarpe ansiktstrekk, av lyset som opplyser henne, blir Amigos skikkelses ansikt nærmest utslettet av det kalde lyset som strømmer fra hans iPhone. Han fremmedgjøres. Nettopp dét er bildets styrke. Det fremstiller en bevisst handling som fremmedgjør et menneske for seg selv og andre.
Bildet forstyrrer. Helst vil man egentlig haste forbi. Jeg følte allikevel et behov for å bli stående, for å la meg utfordres og undersøkes av det. Og for å å gjenkjenne et slående uttrykk for en unikt samtidig ensomhet.
Laterankirkens vigsling
‘Det viktige ved Laterankirken, Roms katedral, er dette: Da den ble vigslet, var det for å formidle til enhver, urbi & orbi, at den mystiske Kirke er påtagelig og nær. Keiser Konstantin utpekte Lateranet til et krysningspunkt. ‘Her’, forkynte han, ‘møter vår jordiske by det himmelske Jerusalem; her kommer Guds rike nær vårt.’ Lik patriarken Jakob gjenkjente han, midt i en forgjengelig verden, Guds bolig. Ved å minnes denne høytidelige vigsling, sier vi likeledes: Gud er med oss! Vi takker for at Guds nåde berører våre liv gjennom Kirken når vi mottar sakramentene, når vi møtes som kirke for å be, for å tjene. Lateranet, alle kirkers Moder, står som garant for og tydeliggjør vår kirkelige enhet. Det er en storartet gave. Men den peker utover seg selv. Det er hva våre lesninger forteller oss. En gjenklang av Noli me tangere, av ‘Hold meg ikke fast’, preger ethvert uttrykk for nåde her i denne verden.’
Fra en preken til 9 november
Utholdenhet
Siden Cormac McCarthy døde den 13 juni, har hyllestene vært mange. Verden har mistet en av sine største, mest utfordrende moderne forfattere, oppdratt katolsk. Med stor interesse har jeg lest et skarpsynt essay av Valerie Stivers. Det ender med denne vakre betraktningen: «Mot slutten av siste roman i Grensetrilogien, Byene på sletten, har hovedpersonen, Billy Parham, sett så mangt. I siste scene gir en kvinne ham et sted å sove. Han har vondt for å se meningen med sitt liv, og sier til henne, «Jeg er ingenting. Jeg vet ikke hvorfor du holder ut med meg.» Hun svarer, «Nå, Mister Parham, jeg vet hvem du er. Og jeg vet hvorfor. Så legg deg, du, og sov.» Jomfru Maria? Hellige Moder Kirke? Det er tåpelig å ville binde McCarthy fast. Men det er likeså tåpelig å overse innbydelsen til å hvile i noe, kanskje Noen, som kjenner oss like ned i dypet av vår fordervelse og som holder ut med oss, og som vet hvorfor.»
