Åpne dører

• Share

Høstgule blader

For sjette år på rad, figurerer Finland øverst på FNs Lykkerapport. Når finner snakker med lykkejegere fra utlandet, nyanserer de gjerne ærestittelen. Hvordan vurderer de den i eget selskap? Gå og se Aki Kaurismäkis film Gule høstblader. Det gjorde jeg forleden kveld. Jeg synes den var storartet. Jeg var ikke den eneste. Da filmen var slutt, klappet publikum. Dramaet utspiller seg i vår samtid. Stadig er det noen som skrur på radioen. Vi hører alltid rapporter om Russlands overgrep i Ukraina. Den finsk-russiske grensen er 1340 km lang. Vi minnes om en stor skjørhet. Interiører og kostymer kunne like gjerne være fra 70-tallet. Vi får signaler om at tekniske fremskritt ikke nødvendigvis forvandler dyp sensibilitet. Hierarki og myndighet fremstilles stort sett brutalt. Strukturer idealiseres ikke. Finner er ikke lykkelige fordi alt går på skinner hjemme hos dem. Kaurismäki peker heller mot lykkens opphav ved ømheten han viser når han portretterer enkeltmennesker, deres sårbarhet, særhet og vanvittige håp. Flere scener er rørende vakre. I tillegg er dette en film som er breddfull av selvironi. Poenget er ikke trivielt. Som regel er de lykkeligste mennesker jeg kjenner de som mest hjertelig ler av seg selv.

• Share

Books of the Year

It’s the season of book supplements.

Chastity made it onto George Weigel’s list compiled for First Things. He writes: ‘In Chastity, Bishop Varden explains just why that much-misunderstood virtue is a matter of living what John Paul II called ‘the integrity of love.»

In The Tablet, Dom Luke Bell writes: ‘With an extraordinary sensitivity to the meaning of words in languages ancient and modern, Erik Varden’s Chastity: Reconciliation of the Senses is a brave and timely book which restores the full resonance of the virtue of chastity. Grounding his reflection in the ancient Syriac text The Cave of Treasures, he finds it to be about seeing with unclouded gaze, “attentively and reverently”. With culture and humour, he leads us to the sublimity of the beatific vision.’

• Share

Liturgi

I dag er det seksti år siden Sacrosanctum Concilium, Annet Vatikankonsils konstitusjon om liturgien, ble promulgert. Det er et dokument det er verd å lese på nytt fra tid til annen.

For meg er dette tekstens mest grunnleggende del: ‘Da den Nye og evige Pakts yppersteprest, Kristus Jesus, tok på seg menneskelig natur, førte han inn i vår jordiske landflyktighet den samme hymne som i all evighet synges i de himmelske boliger. Hele det menneskelige samfunn slutter han til seg, og forener det med seg i samme lovsang.’ (n. 83). Utsagnet er vidunderlig, endeløst fascinerende. Konsilet minner oss om at liturgisk gudstjeneste vesentlig er mystisk innlemmelse — ved Kristus, med ham og i ham — i den hellige Treenighets usigelige samkvem. Denne teologiske dimensjonen må alltid forbli et kriterium for liturgisk praksis, i enda større grad for liturgisk reform. Den minner oss om at liturgien ikke er et menneskelig prosjekt; den er guddommelig forvandlingsarbeid, et evighetsnovisiat.

Fra en samtale med Luke Coppen, for The Pillar.

• Share

Den hellige Andreas

• Share

Selvforsvar

‘Fotografering gjør én dristigere enn én egentlig er; det er en form for selvforsvar.’ Det sier Ian Jeffrey om Dorothy Bohm i Richard Shaws dokumentarfilm Å se dagslys. Filmen er et gripende portrett av den store fotografens liv, et vitnesbyrd om en verdensanskuelse som var eksakt, illusjonsløs og på samme tid full av medlidenhet. Jeffrey sier videre: ‘I en kort tid på 40- og 50-tallet hersket ømheten i fotokunsten.’ Dorothy, bemerker han, ‘levde i dette særegne univers’. Hun klarte på sitt vis å holde det i live. Hennes fotografier lyser av menneskekjærlighet. Hun vokste opp i traumatiske omstendigheter og var seg tidens store fremskritt bevisst. Allikevel, skriver nekrologen i Financial Times, ‘var Bohms høyeste ønske, i en tid som ser milliarder av bilder tankeløst skapt hver dag, poetisk heller enn politisk: Senk farten og ta deg tid til virkelig å se verden som omgir deg. Se med øynene, ikke gjennom telefonen.’

• Share

Koreografi

Vi er kulturelt betinget til å tro at disiplin og regler står i motsetning til spontanitet og frihet. Inntrykket er prinsipielt uriktig. Nylig leste jeg på nytt et essay av Lord Sacks som kaster lys på saken. Idet han mediterer over motstandskraften i Israels tro, fastslår han at ‘kjærligheten ennå er sterk etter 33 århundrer. Det er lang holdbarhetstid for kjærlighet, og vi tror den vil vare evig.’ Så spør han: ‘Hadde den vart så lenge hvis det ikke var for ritualene og de 613 bud som fyller vår hverdag med påminnelser om Guds nærvær? Neppe. Når jøder gjennom historien har sluttet å leve etter budene, har de i løpet av få slektsledd mistet sin identitet. Uten ritualer, dør kjærligheten før eller senere. Når ritualene finnes, er der alltid glødende kull med iboende kraft til å flamme opp. Det er ikke slik at hver dag i et langt, lykkelig ekteskap føles som en bryllupsdag; men selv kjærlighet som trekker på årene har kraften i behold så lenge koreografien av hengivenhet, høflighet og vennlighet opprettholdes.’ Det er nyttig for katolikker å bruke innsikten på oss selv, på den rike tradisjon vi har fått overgitt.

• Share

Lys av Lys

I dag så vi solen for siste gang i år i Tromsø. Den blir ikke synlig igjen før etter 14 januar.

Det er intenst meningsfullt å forberede jul i et så nordlig klima. Liturgiens hovedmotiver – ‘og i de dager skal de se et stort lys’ – taler sterkt. Vi utfordres til å ta modig oppgjør med mørket i våre hjerter, med vårt vesentlige behov for opplysning. Ingen mengde D-Vitamin kan oppveie fravær av ham som er Lys av Lys. I en vakker nordnorsk adventsalme synger vi: ‘Nu har vi den hardaste ria/vi slit med å kave oss frem/mot lyset og adventsti’a/d’e langt sør tel Betlehem.’ Ja, det er dét; men Betlehem kan også komme elektrifiserende nær. Hva vil det si å ‘elske lyset’, å ‘trekke nær’ lyset (jfr. Johannes 3)?

Lange vinternetter lar oss grunne over dette med realisme.

• Share

Den Korsfestedes Seier

Kristne i Middelalderen så Nikodemos som én som hadde trengt inn i Jesu lidelses mysterium. En tradisjon oppstod som tilskrev kunstverk, gripende fremstillinger av den Korsfestede, til Nikodemos. Han ble ansett for å ha skapt både Il Sacro volto di Lucca og Batlló-krusifikset. Det er betydningsfullt at våre forfedre tenkte seg ham som skulptør, en formgivende kunstner som kunne gjengi plastisk det han hadde sett med sine øyne, berørt med sine hender. Uten å måtte ta stilling til historisk troverdighet i slik tilskrivelse, kan vi fastslå at den symbolsk er gyldig. Nikodemos er et forbilde for oss som synodalt forsøker å vise oss sanne disipler og søkere etter hellighet. Hvorfor? Fordi han holder seg langt borte fra forenklende polemikk og teatrale gester. Allikevel følger han Herren hvor enn han går. Når han trengs, yter han tjenester og viser sitt vennskap til fellesskapet. Han viser oss hva det vil si å være trofast i Langfredagsmørke. Når han betrakter den korsfestede, gravlagte Kristus, har han visdom til å gjenkjenne noe sublimt i forferdelsen – en herlig, guddommelig åpenbaring. Slik ble han et troverdig vitne om den Korsfestedes seier. Ja, det er en holdning Kirken virkelig trenger nå.

Fra essayet Synodalitet og hellighet, nå tilgjengelig også på fransk, italiensk og polsk.

• Share

Pauline Matarasso RIP

Den beste boken som finnes om cistercienserarven, ved siden av Bouyers La Spiritualité de Cîteaux, er etter min mening Pauline Matarassos The Cistercian World. Pauline, en uhyre kultivert person, hadde en forståelse av klosterlivet som grunnet både i studier og spontan intuisjon. Hun presenterte den tredje abbeden i Cîteaux ved å si: «Alt Stephen Harding berørte vitner om hans jakt på autentisitet, på ånden som kun den autentiske bokstav kan sette fri.» Det er en fabelaktig innsikt. Hun var vel plassert for å frembringe den. Åndsfylt jakt på den autentiske bokstav definerte hennes distingverte virke som oversetter (av middelalderlitteratur, av Bobin og Noël), historiker (f.eks. i boken om svigerfaren Isaac Matarasso) og essayist. Hun fortsatte å oversette selv da hun lå døende. Hun ville finne og gi mening vakkert og nøyaktig. Pauline var et av de edleste, mest elskelige mennesker jeg noensinne har møtt. Hun skrev engang: «En tiger fødes, men vi skapes, og for de fleste av oss er skapelsesprosessen ennå ufullstendig når døden henter oss, hvor sent det enn må være.» Selv vil jeg si at det som var skapt da døden kom forrige onsdag hadde nådd en slags fullkommenhet. Måtte hun nå kjenne fylden av den kjærlighetsfulle sannhet hun trofast søkte og (uten å ane det) utstrålte.

• Share

Avskjed

This is the dying time, when earth 
relinquishes its surplus.
These words once mine
blown on a cool wind 
from the lost land of the mind 
settled last night like quiet birds 
on memory’s shore. 
I greet them with surprise – 
together we will journey blind, 
probing the ever shifting sands, 
unsure of what’s in store . . . only 
that there is more.
Before a shivering silvered night 
lures to a feast the spoiler frost,
be quick to pick, cost what it may,
the late fruit on your tree,
– there’ll be no more –
and leave it on the roadside stall
where the merchandise is free
to all who pay their dues in kind
for other walkers on the way 
where less is more

Pauline Matarasso (1929-2023)

• Share

Vigsling

Tredve år er gått siden jeg først så Nicolas Dipres Fremstilling av Jomfruen i Tempelet i Louvre. Det ble malt for et halvt årtusen siden, men er tematisk tidløst. Jomfruen vinker hjertelig, sjenert til mor og far i det hun beveger seg oppover tempelets slyngende trapp. Anna og Joakim vinker tilbake. De er åpenbart både stolte og urolige. De gjør sitt beste for ikke å vise sorg ved avskjeden. Alle kan vi gjenkjenne bildet: Den første virkelige avreisen hjemmefra, bevisstheten av å følge vår egen vei med alt den medfører: Ansvar, spenning, glede, uro. Historien om Marias fremstilling i tempelet er apokryf. Det betyr ikke at den er usann. Den viser oss at vårt Ja til Guds kall, etter mønster fra det Ja Maria ytret ved Bebudelsen, forberedes av utallige skjulte, hverdagslige forsøk på å si Ja. Ved små skritt vigsler vi vår vilje, vårt vesen til et høyere mål. Tempeltrappen er som en lignelse for vårt liv. «Eitt steg er nok åt meg.» Ja. Det som teller, er å ta det skrittet som tilhører dagen i dag.

• Share

Interesse

Engelen er en detalj fra et maleri malt omkring 1360. Det henger i Thyssen-samlingen i Madrid, Ydmykhetens Jomfru med Engler. Man blir slått av elegansen i det hele. Særlig gjør englene inntrykk på meg. Malere på 1300-tallet var intenst opptatt av engler. I følge Bibelen, er disse eteriske skapninger skapt for å feire en fullkommen liturgi for Guds åsyn, men her ser vi én som altså er oppslukt av å betrakte menneskelig virkelighet. Den gjør det med åpenbar interesse. Uttrykket på engelens ansikt er preget av stor nysgjerrighet. Derved ser vi et nøkkelaspekt av kristen tro for våre øyne. Ordets menneskevorden gjør mer enn bare å gjenopprette menneskenaturens opprinnelige integritet. Den realiserer et potensiale for guddommeliggjørelse. Dette er et faktum som besnærer selv serafene. Maleriet, skapt av en anonym kunstner fra Venezia, innbyr oss til selvransakelse: Er jeg meg bevisst og samarbeider jeg med det som Gud, av ren nåde, vil fullbyrde i min menneskelighet?

• Share

Belsasar

Tidebønnene lar oss i dag lese om Belsasars gjestebud (Daniel 5,1-6,1), et kroneksempel på menneskelig overmot. Kynisk bevisst profanerer Belsasar offentlig gjenstander vigslet til et hellig formål. Hans hensikt er å vise seg selv enhver institusjon, jordisk eller himmelsk, overlegen.

Da hans blasfemiske handling var utført, ‘kom det til syne fingrer av en menneskehånd, som skrev på den kalkede vegg i kongens palass.’ Budskapet talte om mål, vekt, og oppdeling. Det ytret ikke en lidenskapelig sint dom. Nei, det fastslo simpelthen at Belsasar, herskeren, ikke var sin oppgave verdig, ikke var i stand til å utøve den. Samme natt ble han myrdet av sin stab.

Den bibelske historien inneholder en tidløs lignelse. Enhver kan bruke den til selvransakelse. Ble jeg veid på vektskålen, ville jeg bli funnet for lett, eller ville jeg tilsvare lovlig forventning? La oss ikke glemme at ‘vekt’ i bibelsk hebraisk står i forbindelse med ‘herlighet’.

• Share

Helt vanlig?

‘Teresa av Ávila’s Selvbiografi, ferdigskrevet i hennes femtiende år, forteller om hvordan Guds kraft sprudler frem i et helt vanlig liv. Når vi ser Teresa på avstand, kan adjektivet ‘vanlig’ synes sært. Hun virker høyst uvanlig! Men Teresa insisterte på nettopp dette. Hun var seg bevisst å ha mottatt sjelden nåde; men pukket på at ingenting i hennes vesen skilte henne fra alminnelige kvinner og menn. Hun fremstiller sitt ekstraordinære liv som en typisk tilværelse, et eksempel enhver av oss kan følge, har vi bare tro og mot til å overgi oss helt til Guds handling i oss. Veien hun skildrer strekker seg fra åndslivets begynnelse til dets høyeste mål. Teresa gir råd til sjeler som sjangler ‘lik høns med føttene sammenbundet’, men også til dem som svever lik ørner. Og hun glemmer ikke det forvirrende mørke som oppstår i mellomstadiet der sjelen, lik en fryktsom due, overveldes av glimt fra Guds Sol mens den, når den ser på seg selv, ‘har øyne blindet av leire – den lille duen er blind’. Alt hun skriver, forteller hun, kommer fra erfaring. Gjennom flere lange år hadde hun ‘hverken noen glede i Gud eller glede av verden’. Hun levde i et ingenmannsland. Hva var det da som skjedde?’

Fra et foredrag holdt i 2015.

• Share

Ansvar

Det var rørende å lese dagens evangelium (Lk 17,1-6) i Inkarnasjonsklosteret i Ávila, hvor den hellige Teresa i sin tid avla løfter. Herren kaller oss til ansvar. Vi skal forsikre at våre valg ikke blir snublestener for andre. Når vi hører teksten lest i dag, tenker vi helst på massive, offentlige skandaler, men varselet retter seg ikke mindre mot dagliglivet. Er dette særlige valg jeg nå tar til oppbyggelse for andre, eller bryter det fellesskapet ned? Kriteriet er nyttig i alle omstendigheter. Jesus ber oss også om å ta ansvar for andre. Ikke ved å overta deres liv. Enhver må svare for sin frihet. Men vi kan hjelpe hverandre til å se klart. «Hvis din bror synder, sett ham i rette.» Vi vil gjøre dette virksomhet hvis vi taler sannheten i kjærlighet og varsomt holder opp et speil som reflekterer virkeligheten til én som er fortapt i illusjon. For å tilgi slik Jesus byr oss, med uendelig håp om forbedring, må vi daglig be, «Styrk vår tro!», en bønn Teresas liv inkarnerer. Hun hadde mot til å vurdere sitt kall på nytt i troens lys, til å fordype det som allerede var gode valg ved å treffe bedre valg, for så å forbli trofast mot dem. Derved ble hun en kilde til inderlig fornyelse for Kirken i en dekadent tid. Hennes eksempel oppmuntrer og utforder oss til å leve likeens.

• Share

Digitalt menneske

Blant Ximo Amigos malerier utstilt på Encuentro Madrid var dette, kalt ‘Det digitale menneske’. Formelt sett er referansen til den ærverdig maleriske chiaroscuro-tradisjonen – tenk på Georges de la Tours La Madeleine au Miroir. Men der er forskjeller. Mens Magdalena varmes og gjøres intenst present, med skarpe ansiktstrekk, av lyset som opplyser henne, blir Amigos skikkelses ansikt nærmest utslettet av det kalde lyset som strømmer fra hans iPhone. Han fremmedgjøres. Nettopp dét er bildets styrke. Det fremstiller en bevisst handling som fremmedgjør et menneske for seg selv og andre.

Bildet forstyrrer. Helst vil man egentlig haste forbi. Jeg følte allikevel et behov for å bli stående, for å la meg utfordres og undersøkes av det. Og for å å gjenkjenne et slående uttrykk for en unikt samtidig ensomhet.

• Share

Laterankirkens vigsling

‘Det viktige ved Laterankirken, Roms katedral, er dette: Da den ble vigslet, var det for å formidle til enhver, urbi & orbi, at den mystiske Kirke er påtagelig og nær. Keiser Konstantin utpekte Lateranet til et krysningspunkt. ‘Her’, forkynte han, ‘møter vår jordiske by det himmelske Jerusalem; her kommer Guds rike nær vårt.’ Lik patriarken Jakob gjenkjente han, midt i en forgjengelig verden, Guds bolig. Ved å minnes denne høytidelige vigsling, sier vi likeledes: Gud er med oss! Vi takker for at Guds nåde berører våre liv gjennom Kirken når vi mottar sakramentene, når vi møtes som kirke for å be, for å tjene. Lateranet, alle kirkers Moder, står som garant for og tydeliggjør vår kirkelige enhet. Det er en storartet gave. Men den peker utover seg selv. Det er hva våre lesninger forteller oss. En gjenklang av Noli me tangere, av ‘Hold meg ikke fast’, preger ethvert uttrykk for nåde her i denne verden.’

Fra en preken til 9 november

• Share

Utholdenhet

Siden Cormac McCarthy døde den 13 juni, har hyllestene vært mange. Verden har mistet en av sine største, mest utfordrende moderne forfattere, oppdratt katolsk. Med stor interesse har jeg lest et skarpsynt essay av Valerie Stivers. Det ender med denne vakre betraktningen: «Mot slutten av siste roman i Grensetrilogien, Byene på sletten, har hovedpersonen, Billy Parham, sett så mangt. I siste scene gir en kvinne ham et sted å sove. Han har vondt for å se meningen med sitt liv, og sier til henne, «Jeg er ingenting. Jeg vet ikke hvorfor du holder ut med meg.» Hun svarer, «Nå, Mister Parham, jeg vet hvem du er. Og jeg vet hvorfor. Så legg deg, du, og sov.» Jomfru Maria? Hellige Moder Kirke? Det er tåpelig å ville binde McCarthy fast. Men det er likeså tåpelig å overse innbydelsen til å hvile i noe, kanskje Noen, som kjenner oss like ned i dypet av vår fordervelse og som holder ut med oss, og som vet hvorfor.»

• Share

Tilhørighet

Dukker nonner opp på film nå for tiden, er det gjerne utifra to stereotyper: Enten svarer de muntert på rampelysets kall og slipper hemninger de ikke visste de hadde; eller de inkarnerer skrekk og gru, gjenstand for fryktelig fangenskap. Det er ikke særlig realisme enten på ene eller annen ytterkant. Så ble jeg glad da jeg på YouTube oppdaget en flimrete kopi av In this House of Brede, George Schaefers filmversjon av Rumer Goddens roman fra 1969. Godden kjente og forstod monastisk liv. Hun hadde ingen sans for forenklende karikaturer. Brede er et benediktinerkloster basert på kjente forbilder, et sted hvor folk lærer hva det betyr å leve, å gi avkall på illusjoner, å ikke møte andre på grunnlag av egen projeksjon. «Vi måtte lære», sier en av nonnene, «å bry oss mindre om hverandre, mer om alle de andre.» Hun gir uttrykk for den hjertets utvidelse som ikke står for fremmedgjøring, men for hjemkomst. Hovedpersonen Sr Philippa, spilt av Diana Rigg, snakker mot slutten om «en utrolig tilhørighetsfølelse – i verden«, en følelse som kan være frukt av genuin kontemplativ erfaring. Filmen er ikke fullkommen, men verd å se.

• Share

Ikke for snobber

Det antas iblant at dét å studere oldtidens litteratur er en hobby for intellektuelle snobber som vil se glupe ut, eller for uhelbredelige nerder. For noe tull. Det fantastiske med stor litteratur (og har folk tatt seg bryet med å overlevere den gjennom århundrer, er sjansen stor for at det er storhet ved den), er at den fører oss til kjernen i ting. Den lar oss se klart. Jeg er rørt av Irina Dumitrescus stykke om Beowulf i dagens TLS. Det uttrykker mye av det vi nå gjennomlever, om så det er på avstand. «Én måte å gjøre konflikters voldsomhet utholdelig på, er ved oppdiktet nostalgi.» «Monstre kan beseires, men hat næret mellom naboer forblir.» «Så lett vi overser andres sorg.» Dumitrescu bemerker at oversettere ofte uskadeliggjør frykt-motivet i teksten. Hvorfor? «Jeg har ingen bevis, men antar at noen utgivere trenger daner og geater som heltemodige gestalter til deres eget epos. Men lærdommen Beowulf gir, handler ikke om krigens herlighet. Den handler om dens uunngåelige tap. På slutten av diktet, synger en geater-kvinne om sin sorg og angst. Hun vet hva krig bringer: drap, ydmykelse og fangenskap.»

• Share

Bekymring

Styret i Det mosaiske trossamfund i Oslo har skrevet en sterk appell: «Vi trenger at flere bruker sin påvirkningskraft til å stå opp mot hatprat av alle slag. Vi oppfordrer alle til å unngå forenklinger og fordommer som fører til mer polarisering og hat.» Oppfordringen er edel, på mange måter tidløs; men den utgår fra konkrete forhold, fremkalt av trusler og vold mot jøder i vårt land. At slik skal forkomme, er forkastelig. Enhver står fritt til å ha meninger om et politisk regime; å ha rett til mening er grunnleggende for vår samfunnsforståelse. Men å overføre antipati mot et regime til hatshandlinger mot et folk er ikke bare forenklende, det er idiotisk. Intet er et tydeligere tegn på kulturell dekadens enn dét at antisemittismen på nytt hever sitt motbydelige hode. Virkemidlene mot dekadens er informert innsikt, lærdom, humanitet, vilje til samtale — og ånd: «Stans deres drift mot død, stans dem med ånd«. Her har vi alle en forpliktelse.

• Share

La Valse

Poulenc var til stede, 22 år gammel, da Ravel først oppførte La Valse for Diaghilev, som hadde bestilt verket. ‘Ravel ankom i all enkelhet, med notene under armen. Diaghilev sa med sin nasale stemme til ham: «Nå, min kjære Ravel, så heldige vi er som får høre La Valse!» Så spilte Ravel La Valse sammen med Marcelle Meyer, kanskje ikke fullkomment; men det var da Ravels La Valse. På den tid var jeg blitt godt kjent med Diaghilev. Jeg så at løstennene hans tok til å skrangle; at monokkelen hoppet. Jeg så han var forlegen. Jeg så at han ikke likte stykket og ville takke nei. Da Ravel var ferdig, sa Diaghilev noe jeg tror er svært sant. Han sa, «Ravel, dette er et mesterverk. Men det er ingen ballett. Det er et maleri av en ballett.»‘ Ikke desto mindre har verket vist seg udødelig. Det er blitt tolket på de forunderligste vis. Denne oppføringen er storveis. Mot slutten sitter Marta Argerich, vanligvis streng når hun opptrer, på sin pianokrakk og lyser av begeistring.

• Share

Undervisning

Det er interessant å merke seg hva Sigrid Undset, en synderlig kompleksfri kvinne, skrev om seksuell undervisning i skolen i 1919.

«Det er ikke bare mot barns bluferdighet, det er mot all menneskelig bluferdighet i det hele å tenke seg en tilfeldig sammenbragt flokk, som skal tvinges til å sitte og høre på en utlegning om kjønnslivet. Ikke den råeste fremstilling på tomannshånd kan i virkeligheten skade tilnærmelsesvis så meget. Men som det heter, det er for at ikke kjønnslivet skal stå i et mystisk skjær — akkurat som det ikke nettopp er det mystiske skjær som er det spesielt menneskelige i menneskets kjønnsforhold, mystikken, som kommer av at vi og vi alene har slept det forhold gjennom alt det smuss som finnes, og løftet det høyere enn alle stjernene. Og det er nettopp dette som ikke barn kan forstå, de uendelige muligheter for besudling og oppløftelse. Dem forstår bare det menneske som har driften i seg. For seksuelt indifferente naturer er det hele platt, besynderlig, latterlig og ubehagelig — og annet kan det aldri bli for et normalt utviklet sunt barn.»

• Share

Gjensvar

I sin selvbiografi skriver François Cheng at han ikke er noen vismann. Han skriver vist allikevel. Blant annet beskriver han en nattlig erfaring på en balkong i Tours, sittende under Melkeveien. ‘Jeg befinner meg her i denne storartede natt mellom den himmelske og den jordiske elv. I forhold til universets umålbare volum, er mitt vesen så lite at det synes uvesentlig. Mitt øye er ikke større enn en drue, mitt kranium ikke større enn en kokosnøtt. Allikevel er jeg én som har sett og erkjent. Om så for kun et øyeblikk er, i evighetens dyp, det hele ikke meningsløst, for skjønnheten har rystet mitt vesen. Hva for et uforklarlig paradoks er dette? Hva er det den skapende kraft, la oss kalle den Skaper, har til hensikt?’ Dikteren svarer med videre spørsmål. ‘Kunne han ha nøyd seg med stjernene som går rundt og rundt ubevisst? Ville han ikke ha trengt noen som kan gi gjensvar, vesener utstyrt med sjel og ånd, vesener som oss, for å gi mening til sitt Skaperverk?’

• Share