Here I have put together a selection of homilies. The Word of God is ‘alive and active’ says the Letter to the Hebrews. That is not to say that it lives a hidden organic life we can trace through a microscope, as if it were a virus; but that it is inspired, a bearer of God’s eternal Spirit. Therefore it resounds to this day with quite as much force as when it was first spoken. It ever has something new to say. The preacher’s first task is to listen intently to this Word at once ancient and new, then to make his own, necessarily limited words its vehicles. I have not been able to provide translations of texts in other languages; but if you rummage around a little you will find a fair amount of material in English.
Alle fikk vi et gammelmodig bilde av en pastellfarvet Jesus som vandret inn i solnedgangen drapert med et angoralam han bar om nakken som en slags boa. Bildet inngav meg det motsatte av devosjon; vrang som jeg var, gikk jeg indignert hjem, trampet med foten og erklærte: “Dit går jeg ikke mer!
Continue reading Den franske filosofen Jean Guitton, venn av Pave Paul VI, skrev engang at Kirken er oppbygd som en pyramide av vennskap: alltid åpen og ekspanderende, men aldri manipulerende; alltid personlig, aldri kaldt kollektivt.
Continue reading For den som elsker Gud, fornyes ungdommen lik ørnens når vi lever i Herrens åsyn. Ungdom har lite med alder å gjøre.
Continue reading En “fristelse” som kommer fra Gud er en prøve. Den er ikke sadistisk sabotasje lik den til smådjevlene i min barndoms Donald-blader som, iført røde pysjbukser og utstyrt med møkkgreip, drev tegneseriens helter bort fra dydige forsett mot all slags uskikk.
Continue reading Julen er familiens høytid, det fortelles oss fra alle kanter. I morges, mens jeg vasket opp etter frokost, leste jeg det sågar på en melkepapp fra Tine Meierier.
Continue reading Tenk på de fabelaktige soloppganger vi har hatt i det siste, her i Trondheim, når himmelen spraker i eksplosjoner av rosarødt, stigende som røkelse. Hva det vil si for all denne storhets Opphav, ham ved hvem alt ble skapt, å bli et foster i Mors liv, å fødes og svøpes og legges i en krybbe, forblir for all tid et uutgrunnelig mysterium.
Continue reading Nåden fungerer nå engang slik at den må være i bevegelse. Den er som en bølge mot stranden, som ikke lar seg fange; forsøker man det, om det så skulle være med verdens største balje, står man igjen, ikke med berusende urkraft fra et uendelig hav, bare med en relativ mengde udrikkelig saltvann.
Continue reading Stefan var diakon, det vil si, en Guds tjener. Det var innlysende for ham at diakoni ikke begrenser seg til gode gjerninger; at gudstjeneste, i dypeste forstand, går ut på å leve et liv i overgivelse, i trofasthet inntil det siste.
Continue reading Det er ett og samme Ord som virker i vårt hjerte, av nåde, og som holder skaperverket sammen. Universets skjønnhet og storslagenhet er et bilde på de høyder en kristen er kalt til å nå.
Continue reading Vi får ha det hyggelig til jul. På samme tid, skal vi ikke redusere englenes lovsang til en slager vi nynner mens vi handler: Det er viktig at vi ser den “store glede” i et sant perspektiv.
Continue reading Vi skal unngå fristelsen til å sette Guds Mor i en nisje langt oppe på veggen, uoppnåelig. Hun er verdig vår beundring, selvsagt, men ikke på avstand — nært; for hun som ved sitt “Ja” til en plan hun ikke kunne fatte ble Guds Mor, er også Kirkens Mor, deres og min.
Continue reading Å appellere til Guds Farskjærlighet, er ikke det samme som å unndra seg hans forventning. Ingen foreldre ønsker at barna deres skal forbli barn.
Continue reading Egeninteressen, tanken på belønning og omdømme, insinuerer seg i de edleste forsett. Lytter vi til fristerens kløyvde tunge, risikerer vi å lammes i vår handlingskraft.
Continue reading Niels Steensen, født i København i 1638, var medisiner av internasjonalt ry, som gav karrieren på båten for å vigsles til prest, senere til biskop. Siden han en tid forvaltet bispedømmet Hamburg, med ansvar for Danmark og Norge, var han også vår biskop.
Continue reading Det rører meg at dere som kjente den kristne mann vi begraver i dag, som kjente ham best, har valgt Saligprisningene som uttrykk for hans liv og håpet han levde på, som bar ham inn i en fredelig, ja, salig død. Gjennom store forandringer gikk Dominic Thong Van Nguyen stødig, sakte, men sikkert.
Continue reading Alle kjenner vi folk som på denne måte vier seg enkle, kanskje utakknemlige oppgaver og ved helhjertethet oppnår, på egne og oppgavens vegne, lysende verdighet. Rollemodellene i evangeliet er ikke ledere, stjerner eller kjendiser, men bønder, håndtverkere og, ikke minst, gode mødre og fedre.
Continue reading Samfunnet Martin var del av, i det fjerde århundre, hadde mye til felles med vårt idag. Det var preget av folkevandring, usikkerhet, krig og kulturelle sammenbrudd.
Continue reading Tenker vi oss raskt gjennom Bibelen, finner vi at Guds venner preges av ledig og energisk bevegelse. Da englene gjestet Abraham, sprang hans som en guttunge for å gjøre alt rede, enda han nesten var hundre år gammel; da Elija, som i yngre år satt og furtet under en gyvelbusk, var kommet til veis ende, fòr han til himmels i et uvær; da Maria etter engelens budskap var blitt Ordets tabernakel, skyndte hun seg med en gang over fjellene for å bistå Elisabeth.
Continue reading Døden var ikke fra opphavet av, den er fremmed for vår egentlige menneskenatur, slik vi i blant opplever det spontant og vet det med maven. I dag minnes vi at vi er del av et dødsoverskridende fellesskap.
Continue reading Å være cistercienser, er å rotfestes i det reelle. Vår Orden har kjent lysende mystikere, bevares; dog synes meg normen snarere en utdyping av nattlig tro, en hvetekornserfaring.
Continue reading Å være kristen, er å bekjenne at man ikke er autonom; ja, at man slett ikke ønsker å bli det; ikke fordi man er feig, men fordi man gjennomskuer autonomien som noe illusorisk. For oss som kristne, er det å leve “på nåde” rett og slett en oppsummering av livet slik det faktisk er.
Continue reading En nous donnant comme première lecture pour cette veille de l’Assomption le récit de la montée de l’Arche à la ville de David, l’Écriture met devant nos yeux un magnifique symbole théologique. L’Arche de l’alliance, c’est la Bienheureuse Vierge Marie qui porta dans son sein le Dieu trois fois saint; l’Assomption signifie son entrée définitive dans la Jérusalem céleste parmi les cris d’exultation d’innombrables légions d’anges.
Continue reading La devise de Dominique était ‘Veritas’. Et c’est bien la vérité qu’il a ainsi, avant de la proclamer, incarnée.
Continue reading Dieu, notre Créateur et Père, n’hésite pas d’entamer une déconstruction radicale pour, ensuite, pouvoir rebâtir. Pour le dire autrement: le vieil homme doit mourir et céder la place à l’homme nouveau.
Continue reading Saint Pierre Chrysologue, ‘de la parole d’or’, le grand évêque de Ravenne que l’Église commémore aujourd’hui, dit magnifiquement dans un de ses sermons: Homo, quare tibi tam vilis es, qui tam pretiosus es Deo?
Continue reading