Her finner du et antall prekener. Guds ord er ‘levende og virksomt’ står det i Hebreerbrevet. Det vil ikke si at det lever et skjult organisk liv vi kan følge med mikroskop, som om det var et virus; men at det er inspirert, en bærer av Guds tidløse Ånd. Derfor ljomer det ennå med samme kraft det hadde da det først ble uttalt. Det har stadig noe nytt å si oss. Forkynnerens oppgave er å være lydhør for Ordet som på samme tid er urgammelt og nytt, for så å la sine egne, nødvendigvis begrensede ord bli dets redskaper. Jeg har ikke hatt mulighet til å oversette tekster som ble til på andre språk; men hvis du romsterer litt, finner du en god del materiale på norsk.
Sunniva står for det Absoluttes krav. Hun står også for friheten som blir den til del som våger å oppta kampen for en så krevende sak og ikke lar seg tilfreds med det smålige og lettvinte, sånn for bekvemmelighetens skyld.
Les videre Det ligger i tegnets natur at noe vidunderlig oppstår ut av noe vanlig. Det kan bli tilfellet i våre liv, hvis vi lar Kristi Legeme og Blods mysterium forvandle dem helt, uten å holde noe tilbake.
Les videre Mennesket kan ikke leve uten kjærlighet. Hvis kjærligheten ikke åpenbares for mennesket, hvis det ikke konfronterer kjærligheten, erfarer kjærligheten og gjør den sin egen, hvis det ikke selv blir levende del av kjærligheten, da forblir mennesket ubegripelig for seg selv, da har livet ingen mening.
Les videre Som en god munk, har P Anthony levd i det skjulte, først i Roscrea, der han dyrket jorden og skjøttet klosterets buskap med hengivenhet; så her på Tautra, hvor hans stillfarne, vennlige vesen er høyt verdsatt, hvor hans kloke innsikt, frukten av et hengitt liv, finner klangbunn, og hvor han ved en særskilt Eden-nåde får jordens frukter til å gro og bugne i tang og tare.
Les videre Vi tenker oss lett erfaringen av Ånden som noe sensasjonelt. Mange kristne bærer på et kompleks om ikke å være åndelige nok, fordi de ikke har hatt erfaringer lik apostlenes.
Les videre Jeg står ikke her og utroper en kulturrevolusjon; men vil vi se på verden med kristne øyne, er det nå slik at hvert land, hvert folk har et kall å følge, og at vi i Norge, her og nå, har uklare begreper om vårt. På det feltet har Kirken et viktig bidrag å yte, ikke minst i Trøndelag, hvor vi på en særlig måte forvalter Olavsarven.
Les videre Vi skal passe oss her for å gjøre Guds ord til et kortspill, der det ene bibelvers trumfer det annet. Som alltid, er det helheten vi må søke, grunntonen vi må høre.
Les videre Politikk for oss dreier seg om bompenger, skatt og Corona-restriksjoner. Helst vil vi ha mindre av alt sammen, men det er ikke akkurat et sjelsanliggende
Les videre En bonde dyrker jorden, ikke for moro skyld, men for at sæden han sår skal bære frukt, og for at frukten skal bli andre til næring. En bonde må derfor være usentimental.
Les videre Alle fikk vi et gammelmodig bilde av en pastellfarvet Jesus som vandret inn i solnedgangen drapert med et angoralam han bar om nakken som en slags boa. Bildet inngav meg det motsatte av devosjon; vrang som jeg var, gikk jeg indignert hjem, trampet med foten og erklærte: “Dit går jeg ikke mer!
Les videre Den franske filosofen Jean Guitton, venn av Pave Paul VI, skrev engang at Kirken er oppbygd som en pyramide av vennskap: alltid åpen og ekspanderende, men aldri manipulerende; alltid personlig, aldri kaldt kollektivt.
Les videre For den som elsker Gud, fornyes ungdommen lik ørnens når vi lever i Herrens åsyn. Ungdom har lite med alder å gjøre.
Les videre En “fristelse” som kommer fra Gud er en prøve. Den er ikke sadistisk sabotasje lik den til smådjevlene i min barndoms Donald-blader som, iført røde pysjbukser og utstyrt med møkkgreip, drev tegneseriens helter bort fra dydige forsett mot all slags uskikk.
Les videre Julen er familiens høytid, det fortelles oss fra alle kanter. I morges, mens jeg vasket opp etter frokost, leste jeg det sågar på en melkepapp fra Tine Meierier.
Les videre Tenk på de fabelaktige soloppganger vi har hatt i det siste, her i Trondheim, når himmelen spraker i eksplosjoner av rosarødt, stigende som røkelse. Hva det vil si for all denne storhets Opphav, ham ved hvem alt ble skapt, å bli et foster i Mors liv, å fødes og svøpes og legges i en krybbe, forblir for all tid et uutgrunnelig mysterium.
Les videre Nåden fungerer nå engang slik at den må være i bevegelse. Den er som en bølge mot stranden, som ikke lar seg fange; forsøker man det, om det så skulle være med verdens største balje, står man igjen, ikke med berusende urkraft fra et uendelig hav, bare med en relativ mengde udrikkelig saltvann.
Les videre Stefan var diakon, det vil si, en Guds tjener. Det var innlysende for ham at diakoni ikke begrenser seg til gode gjerninger; at gudstjeneste, i dypeste forstand, går ut på å leve et liv i overgivelse, i trofasthet inntil det siste.
Les videre Det er ett og samme Ord som virker i vårt hjerte, av nåde, og som holder skaperverket sammen. Universets skjønnhet og storslagenhet er et bilde på de høyder en kristen er kalt til å nå.
Les videre Vi får ha det hyggelig til jul. På samme tid, skal vi ikke redusere englenes lovsang til en slager vi nynner mens vi handler: Det er viktig at vi ser den “store glede” i et sant perspektiv.
Les videre Vi skal unngå fristelsen til å sette Guds Mor i en nisje langt oppe på veggen, uoppnåelig. Hun er verdig vår beundring, selvsagt, men ikke på avstand — nært; for hun som ved sitt “Ja” til en plan hun ikke kunne fatte ble Guds Mor, er også Kirkens Mor, deres og min.
Les videre Å appellere til Guds Farskjærlighet, er ikke det samme som å unndra seg hans forventning. Ingen foreldre ønsker at barna deres skal forbli barn.
Les videre Egeninteressen, tanken på belønning og omdømme, insinuerer seg i de edleste forsett. Lytter vi til fristerens kløyvde tunge, risikerer vi å lammes i vår handlingskraft.
Les videre Niels Steensen, født i København i 1638, var medisiner av internasjonalt ry, som gav karrieren på båten for å vigsles til prest, senere til biskop. Siden han en tid forvaltet bispedømmet Hamburg, med ansvar for Danmark og Norge, var han også vår biskop.
Les videre Det rører meg at dere som kjente den kristne mann vi begraver i dag, som kjente ham best, har valgt Saligprisningene som uttrykk for hans liv og håpet han levde på, som bar ham inn i en fredelig, ja, salig død. Gjennom store forandringer gikk Dominic Thong Van Nguyen stødig, sakte, men sikkert.
Les videre Alle kjenner vi folk som på denne måte vier seg enkle, kanskje utakknemlige oppgaver og ved helhjertethet oppnår, på egne og oppgavens vegne, lysende verdighet. Rollemodellene i evangeliet er ikke ledere, stjerner eller kjendiser, men bønder, håndtverkere og, ikke minst, gode mødre og fedre.
Les videre