Her finner du et antall prekener. Guds ord er ‘levende og virksomt’ står det i Hebreerbrevet. Det vil ikke si at det lever et skjult organisk liv vi kan følge med mikroskop, som om det var et virus; men at det er inspirert, en bærer av Guds tidløse Ånd. Derfor ljomer det ennå med samme kraft det hadde da det først ble uttalt. Det har stadig noe nytt å si oss. Forkynnerens oppgave er å være lydhør for Ordet som på samme tid er urgammelt og nytt, for så å la sine egne, nødvendigvis begrensede ord bli dets redskaper. Jeg har ikke hatt mulighet til å oversette tekster som ble til på andre språk; men hvis du romsterer litt, finner du en god del materiale på norsk.
En bonde dyrker jorden, ikke for moro skyld, men for at sæden han sår skal bære frukt, og for at frukten skal bli andre til næring. En bonde må derfor være usentimental.
Les videre Alle fikk vi et gammelmodig bilde av en pastellfarvet Jesus som vandret inn i solnedgangen drapert med et angoralam han bar om nakken som en slags boa. Bildet inngav meg det motsatte av devosjon; vrang som jeg var, gikk jeg indignert hjem, trampet med foten og erklærte: “Dit går jeg ikke mer!
Les videre Den franske filosofen Jean Guitton, venn av Pave Paul VI, skrev engang at Kirken er oppbygd som en pyramide av vennskap: alltid åpen og ekspanderende, men aldri manipulerende; alltid personlig, aldri kaldt kollektivt.
Les videre For den som elsker Gud, fornyes ungdommen lik ørnens når vi lever i Herrens åsyn. Ungdom har lite med alder å gjøre.
Les videre En “fristelse” som kommer fra Gud er en prøve. Den er ikke sadistisk sabotasje lik den til smådjevlene i min barndoms Donald-blader som, iført røde pysjbukser og utstyrt med møkkgreip, drev tegneseriens helter bort fra dydige forsett mot all slags uskikk.
Les videre Julen er familiens høytid, det fortelles oss fra alle kanter. I morges, mens jeg vasket opp etter frokost, leste jeg det sågar på en melkepapp fra Tine Meierier.
Les videre Tenk på de fabelaktige soloppganger vi har hatt i det siste, her i Trondheim, når himmelen spraker i eksplosjoner av rosarødt, stigende som røkelse. Hva det vil si for all denne storhets Opphav, ham ved hvem alt ble skapt, å bli et foster i Mors liv, å fødes og svøpes og legges i en krybbe, forblir for all tid et uutgrunnelig mysterium.
Les videre Nåden fungerer nå engang slik at den må være i bevegelse. Den er som en bølge mot stranden, som ikke lar seg fange; forsøker man det, om det så skulle være med verdens største balje, står man igjen, ikke med berusende urkraft fra et uendelig hav, bare med en relativ mengde udrikkelig saltvann.
Les videre Stefan var diakon, det vil si, en Guds tjener. Det var innlysende for ham at diakoni ikke begrenser seg til gode gjerninger; at gudstjeneste, i dypeste forstand, går ut på å leve et liv i overgivelse, i trofasthet inntil det siste.
Les videre Det er ett og samme Ord som virker i vårt hjerte, av nåde, og som holder skaperverket sammen. Universets skjønnhet og storslagenhet er et bilde på de høyder en kristen er kalt til å nå.
Les videre Vi får ha det hyggelig til jul. På samme tid, skal vi ikke redusere englenes lovsang til en slager vi nynner mens vi handler: Det er viktig at vi ser den “store glede” i et sant perspektiv.
Les videre Vi skal unngå fristelsen til å sette Guds Mor i en nisje langt oppe på veggen, uoppnåelig. Hun er verdig vår beundring, selvsagt, men ikke på avstand — nært; for hun som ved sitt “Ja” til en plan hun ikke kunne fatte ble Guds Mor, er også Kirkens Mor, deres og min.
Les videre Å appellere til Guds Farskjærlighet, er ikke det samme som å unndra seg hans forventning. Ingen foreldre ønsker at barna deres skal forbli barn.
Les videre Egeninteressen, tanken på belønning og omdømme, insinuerer seg i de edleste forsett. Lytter vi til fristerens kløyvde tunge, risikerer vi å lammes i vår handlingskraft.
Les videre Niels Steensen, født i København i 1638, var medisiner av internasjonalt ry, som gav karrieren på båten for å vigsles til prest, senere til biskop. Siden han en tid forvaltet bispedømmet Hamburg, med ansvar for Danmark og Norge, var han også vår biskop.
Les videre Det rører meg at dere som kjente den kristne mann vi begraver i dag, som kjente ham best, har valgt Saligprisningene som uttrykk for hans liv og håpet han levde på, som bar ham inn i en fredelig, ja, salig død. Gjennom store forandringer gikk Dominic Thong Van Nguyen stødig, sakte, men sikkert.
Les videre Alle kjenner vi folk som på denne måte vier seg enkle, kanskje utakknemlige oppgaver og ved helhjertethet oppnår, på egne og oppgavens vegne, lysende verdighet. Rollemodellene i evangeliet er ikke ledere, stjerner eller kjendiser, men bønder, håndtverkere og, ikke minst, gode mødre og fedre.
Les videre Samfunnet Martin var del av, i det fjerde århundre, hadde mye til felles med vårt idag. Det var preget av folkevandring, usikkerhet, krig og kulturelle sammenbrudd.
Les videre Tenker vi oss raskt gjennom Bibelen, finner vi at Guds venner preges av ledig og energisk bevegelse. Da englene gjestet Abraham, sprang hans som en guttunge for å gjøre alt rede, enda han nesten var hundre år gammel; da Elija, som i yngre år satt og furtet under en gyvelbusk, var kommet til veis ende, fòr han til himmels i et uvær; da Maria etter engelens budskap var blitt Ordets tabernakel, skyndte hun seg med en gang over fjellene for å bistå Elisabeth.
Les videre Døden var ikke fra opphavet av, den er fremmed for vår egentlige menneskenatur, slik vi i blant opplever det spontant og vet det med maven. I dag minnes vi at vi er del av et dødsoverskridende fellesskap.
Les videre Å være cistercienser, er å rotfestes i det reelle. Vår Orden har kjent lysende mystikere, bevares; dog synes meg normen snarere en utdyping av nattlig tro, en hvetekornserfaring.
Les videre Å være kristen, er å bekjenne at man ikke er autonom; ja, at man slett ikke ønsker å bli det; ikke fordi man er feig, men fordi man gjennomskuer autonomien som noe illusorisk. For oss som kristne, er det å leve “på nåde” rett og slett en oppsummering av livet slik det faktisk er.
Les videre En nous donnant comme première lecture pour cette veille de l’Assomption le récit de la montée de l’Arche à la ville de David, l’Écriture met devant nos yeux un magnifique symbole théologique. L’Arche de l’alliance, c’est la Bienheureuse Vierge Marie qui porta dans son sein le Dieu trois fois saint; l’Assomption signifie son entrée définitive dans la Jérusalem céleste parmi les cris d’exultation d’innombrables légions d’anges.
Les videre La devise de Dominique était ‘Veritas’. Et c’est bien la vérité qu’il a ainsi, avant de la proclamer, incarnée.
Les videre Dieu, notre Créateur et Père, n’hésite pas d’entamer une déconstruction radicale pour, ensuite, pouvoir rebâtir. Pour le dire autrement: le vieil homme doit mourir et céder la place à l’homme nouveau.
Les videre