Her finner du et antall prekener. Guds ord er ‘levende og virksomt’ står det i Hebreerbrevet. Det vil ikke si at det lever et skjult organisk liv vi kan følge med mikroskop, som om det var et virus; men at det er inspirert, en bærer av Guds tidløse Ånd. Derfor ljomer det ennå med samme kraft det hadde da det først ble uttalt. Det har stadig noe nytt å si oss. Forkynnerens oppgave er å være lydhør for Ordet som på samme tid er urgammelt og nytt, for så å la sine egne, nødvendigvis begrensede ord bli dets redskaper. Jeg har ikke hatt mulighet til å oversette tekster som ble til på andre språk; men hvis du romsterer litt, finner du en god del materiale på norsk.
Vi som er proppfulle av postmoderne selvtillit, overbevist om at vår tid står for høydepunktet i menneskelig ervervelse, forventer at Guds syn på ting bør tilpasse seg vårt, ikke at vårt syn skal tilpasses hans. Ikke rart at mange av våre prosjekter er ufruktbare.
Les videre Iblant er det kun i bakspeilet vi ser det flammende nærvær av en engel som nyss krysset vår vei, som bærer av velsignelse. Derfor må vi være vaktsomme i vår ferd, om den er vanlig eller usedvanlig.
Les videre Beste botemiddel mot klerikalisme (en tendens vi alle, legfolk som geistlige, kan henfalle til) må da være vitnesbyrdet til prester som i sannhet er prester, diakoner som i sannhet er diakoner.
Les videre Høytiden vi feirer i dag handler ikke om en magisk talisman i et utsiret skap.
Les videre Et menneske er ingen automat. Mennesket lar seg ikke programmere, men er begavet med friheten til å si enten Ja eller Nei — en frihet som på én og samme tid er vår høyeste ære og en mulig vei til selv-ødeleggelse.
Les videre Til grunn for de mangfoldige, ofte forvirrende kriser i dagens Kirke, ligger en prinsipiell konflikt. Det er konflikten mellom autonomi og heteronomi.
Les videre Er Kristus prinsippet som gir mål og mening til alt annet som utgjør min tilværelse?
Les videre Gud la oss forsikre at det er Kristi fred, ikke denne verdens fyrstes illusoriske følelse av fred, som får rå i våre hjerter, og at vi på det grunnlag, intet annet, tufter sann frihets fred i vårt land, med mot til å leve, kjempe og, ja, dø for den om så det gjelder.
Les videre Kanskje kan dette synes bare som nok en velment, men forutsigbar bispepreken full av fromme fraser, men uten relevans for deres eget liv. Tillat meg da å avslutte i klartekst.
Les videre Kristus kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Han vet hva vår dypeste identitet består i, også når vi selv kan ha inntrykk av at vi ikke lenger vet hvem eller hva vi er.
Les videre Hva er barmhjertighet? Det er å se på et menneske med realisme og uten illusjoner, bevisst alle dets mangler og feil, og allikevel elske det.
Les videre Også våre mest intime sår (etterlatt av sveket tillit, skam eller ensomhet) lar seg helbrede ved Jesu dødsovervinnende Pascha. De blir herlige, like hans egne sår — deretter beviser på hans nærvær, ja, vi kunne si, på hans realpresens.
Les videre Det rører meg alltid når vi leser, Påskemorgen, om likklærne Vårherre har lagt fra seg, særlig om svetteduken som ‘lå sammenfoldet et sted for seg selv’. Den gir oss et bilde av Livets Herre som stiger ut av døden med ordnet fred og legger døden fra seg, pent brettet, lik en pysjamas han ikke mer har bruk for.
Les videre Seremonien som innleder Påskenattsvaken er et tegn på det vi, ved Kristi seier, har mandat til: Å la vår oppstandne Frelsers lys spre seg i verden, slik at verden får fremstå slik den sannelig er, skapt ved hans kjærlighet, til liv i ham. Søk ikke den levende blant de døde; men gi de døde trøsten av å vite at han lever!
Les videre Vannet fra Jesu side har vasket og fornyet verden, slik syndefloden gjorde det på Noas tid. Ved å ta vår synd på seg, har Gud utslettet den - ingen urenhet er utilgjengelig for hans frelses flom, så lenge vi ikke selv setter sluser.
Les videre Tiden som gjenstod før Herrens eksodus fra verden, ved forseglingen av den nye pakt, var begrenset og han vil gi dem han elsket ‘det ytterste bevis på sin kjærlighet’. Det ligger dypt i oss at vi, ved definitiv avskjed, vil etterlate noe av oss selv hos dem vi forlater.
Les videre I de hellige oljer gir Gud oss et håndfast, ja, sensuelt tegn på at hans hånd berører oss ømt, helbredende, kjærtegnende. Slik viser han hvordan vi er kalt til å leve her på jord.
Les videre Det Herren gjør, er å minne oss om at døden (vår egen død, men også kulturers og sivilisasjoners død) er en del av tilværelsen og at vi, for å se mening med det hele, må se hinsides døden. Han minner oss om at historien går mot et mål som hører evigheten til.
Les videre Å gå til skrifte er en vidunderlig ting. Hvorfor er da så mange mennesker skrekkslagne ved tanken?
Les videre Grunnbetydningen av det nytestamentlige verbet vi oversetter med 'å synde' er ‘å bomme på målet, særlig om spydkast’ - senere kom det til å bety ‘bomme på veien’ eller mer allment, ‘ikke leve opp til ens hensikt’. Disse innsiktene fra leksikografien er til nytte når vi spør oss hvor synd forekommer i våre egne liv.
Les videre La oss ikke ende opp som den eldste sønn, med å melde oss ut, sure for at ingen bekrefter vår selvhøytidelighet, morske fordi andre får det vi synes de ikke fortjener. Fikk vi det vi fortjente, ville de fleste av oss være i store vanskeligheter!
Les videre Kun Den katolske Kirke kan mobilisere menneskeheten i en vigsling foretatt på samme tid over hele kloden; vi er i aften del av noe gedigent. La oss takke Gud for at vi får høre til dette levende fellesskap.
Les videre Er man virkelig dårlig, søker man helsebot overalt. Kurer utenlands har særlig tiltrekningskraft.
Les videre Vi tror på en Gud som åpenbarer seg som vår Far, en 'menneskekjærlig Gud', for å bruke et uttrykk som stadig dukker opp i Østkirkens liturgi. Når hans barn lider, komme han til dem for å være blant dem.
Les videre Å være menneske, er å være forberedt på oppbrudd, å lære å tre inn i det fryktelige for slik, i Jesu navn, å fornyes i selve vårt vesen, for å skimte den nye himmel og den nye jord vi kalles mot.
Les videre