Collected here are articles and reviews that have appeared in print, as well as a presentation of my books. There are a few interviews and some sound material, notably my reading of the Gospels in Greek, a project that remains work in progress.
A human being reaches maturity by finding a proper place, subjectively, among objective norms; sometimes perhaps by assuming positions that go against the grain of norms. But the cancellation of norms will not resolve the experience of a conflict of identity.
Continue reading Si pudiéramos tan sólo darnos cuenta de la libertad de que disponemos para elegir cuál es nuestra visión del mundo. Si fuéramos conscientes de que nadie tiene por qué ser el prisionero de una determinada cosmovisión o mentalidad, ni siquiera de nuestro propio pasado, por muy traumático y difícil que haya sido: Cultivar la memoria del bien constituye una especie de ascesis, un ejercicio imprescindible.
Continue reading Erik Varden har fortsatt en opplevelse av at Norge er både hjemland og utland, og akkurat det, sier han, er ikke så dumt når man har ansvar for noe så multikulturelt som katolske menigheter i Norge. Det har også noe med det å være kristen å gjøre: Vårt hjemland er i Himmelen.
Continue reading Trofasthet koster. Det finnes ingen snarvei til menneskelig og kristen modenhet, om vi er gifte eller enslige, prester, legfolk, munker eller nonner.
Continue reading Some might ask: Doesn’t a bishop have better things to do than to record the Gospels in Greek? I would answer, without a moment’s hesitation: No!
Continue reading Let us entrust ourselves to God’s freeing possession. Let us run the risk of freedom.
Continue reading In a memorable image, Diadochos speaks of baptismal grace as the divine artist’s monochrome sketch: it is for us in conscious collaboration with the Spirit to fill in the colours. And ‘when the full range of colours is added to the outline, the painter captures the likeness of the subject, even down to the smile’.
Continue reading Det offentlige er visst ikke i stand til, nå, å gjenkjenne gudstjeneste som noe kategorisk særegent, en form for adferd som fortjener særskilte tiltak, særskilt kreativitet. Vi har tapt en dimensjon av tilværelsen: Det transcendente er strøket fra offisielt ordforråd.
Continue reading Det frykteligste ord som er blitt ytret mot vår tid, er dette: Vi har mistet naiviteten.
Continue reading Language ordinarily labours to define opposites, not to at-one them. Only poetry, which graces speech with the polyvalence of music, stands a chance.
Continue reading We like to assume that what stands between us and freedom is an accident of sorts; that we were at some point, be it at the moment of our birth, gloriously free, but that something then happened which curtailed our liberty. We spend years of our lives, perhaps, on analysts’ couches trying to identify that moment of destiny, wishing to reclaim what we consider ours by nature and by right.
Continue reading After several weeks in lockdown, my eight-year old goddaughter in Italy told her mother: ‘Mummy, I no longer recognise myself!’ It was wisely said.
Continue reading Oggi ascoltare il soffio è divenuto difficile, perché ci sono tante impressioni, e si impongono quasi con violenza. Per questo serve avere dei sensi abbastanza affinati: ci vuole apertura; uno spazio di ascolto profondo, di attesa.
Continue reading Å komme noen vei i det åndelige liv handler om å ha mot til å ta av seg lag etter lag av den rustningen vi bygger mellom oss og andre, og det andre, for å bli radikalt tilgjengelig og tilstedeværende som den du faktisk er. Hele den monastiske modning går ut på å bli den du er på dypet.
Continue reading Den sorte og hvite munkekutten til biskopen stikker seg ut i bybildet, klosterdrakt og en hvit ulljakke og sandaler med sorte strømper. Ja, det er sånn det er: Det har kommet en ny munk til den gamle klosterbyen Nidaros.
Continue reading Det som er morsomt med den formen for håndverksbrygg er jo at prosessene får lov til å ta tid. At det ikke er noe som er påskyndet, at det ikke er noe kjemiske tilskudd og at ingrediensene er latterlig enkle: alt du trenger er vann, malt, humle, gjær og litt sukker.
Continue reading ‘There are two Ways, one of Life and one of Death, and there is a great difference between the two Ways.’ They may run in parallel for a while, but sooner or later they diverge.
Continue reading Hva gjør du om du overhodet ikke drømmer om å bli katolsk biskop, men Paven velger deg? Hva om du endelig hadde funnet din retning i livet, et kall som fylte tomrommet du hadde båret i deg helt siden barndommen?
Continue reading Vi har glemt dette kollektive å tenke nåden rett og slett som oksygenet vi puster i, som noe ømt og trøstende. Vi tenker oss ofte troslivet som et regnskap hvor nåden er en matematisk kalkulerbar faktor; men det er kanskje ikke helt sånn det er.
Continue reading For 20-30 år siden kunne man oppleve at individer og institusjoner var i opposisjon mot det kristne. Man opplevde dette som en maktinstans, noe knugende totalitaristisk.
Continue reading Possessed of a sharp, analytical mind, Sr Mary David also had a keen sense of poetry. She was always one to go deeper, to probe further, to extend the horizon, dissatisfied with anything that was less han whole - and mindful that the wholeness she sought will tend to exceed what words on their own can express.
Continue reading At mange, ennå idag, møter Merton som en åndsfrende, er i stor grad fordi han så troverdig beskrev sine dykk ned i mørket og det han der fant: mangfoldet, fascinasjonen, også frykten. Sommetider bragte han et enkelt funn—en korall, en sjøstjerne—opp i lyset og åpenbarte dets skjønnhet.
Continue reading Panayiotis Nellas has been described by his friend Kallistos Ware as ‘somewhat stout, with a moustache and wavy hair; by character vivacious, warm and friendly; a generous man, eager to commend and encourage others, a good listener.’ It is fitting that one who inspires such humane accolades should have left a work subtitled, The Nature of the Human Person.
Continue reading I dagens tilstand av kirkelige kriser på så mange plan, i en samtid hvor barbariet overhodet ikke synes fjernt, minner munken Ranulfs ettermæle oss om grunnleggende ting. Skal evangeliet vinne frem, ja simpelthen komme til orde, må vi som forfekter det først og fremst få bukt med det utemmede i oss selv.
Continue reading