Her finner du et antall prekener. Guds ord er ‘levende og virksomt’ står det i Hebreerbrevet. Det vil ikke si at det lever et skjult organisk liv vi kan følge med mikroskop, som om det var et virus; men at det er inspirert, en bærer av Guds tidløse Ånd. Derfor ljomer det ennå med samme kraft det hadde da det først ble uttalt. Det har stadig noe nytt å si oss. Forkynnerens oppgave er å være lydhør for Ordet som på samme tid er urgammelt og nytt, for så å la sine egne, nødvendigvis begrensede ord bli dets redskaper. Jeg har ikke hatt mulighet til å oversette tekster som ble til på andre språk; men hvis du romsterer litt, finner du en god del materiale på norsk.
Kristi fordring har aldri vært et majoritetsanliggende. I hvert slektsledd har det dog funnes unntak— menn og kvinner, noen ganger barn, som får hjertets øye opp for det forvandlende i Guds inkarnerte kjærlighet; som lar seg selv forvandle; og derved forvandler samfunnet de lever i.
Les videre Avskåret fra begrepet om Guds Bilde, er kroppen utlevert menneskets fantasi, som jo har surrealistiske tendenser (preken på fransk).
Les videre Å være kristen, er å leve ansvarlig vågalt; å sette sin lit til Gud, ikke til seg selv. Slik åpnes gledens sluser.
Les videre Jomfru Maria blir et hellig tabernakel, uttrykk for en uskadet menneskenatur, slik Gud skapte den i opphavet. I henne betrakter vi vår slekts fullkomne prototyp.
Les videre Hvorfor var inkarnasjonen nødvendig? Hva hadde gått tapt som bare Guds Ord kunne gjenopprette?
Les videre Det er besynderlig — på samme tid fascinerende og foruroligende — at evangeliets ord lyder som en rapport fra Dagsnytt 18.
Les videre Det var en gang en tid da man, ved å være kristen, hadde inntrykk av å delta i vinnernes lag. Det er ikke lenger tilfellet - men Kristi kongedømme er ikke av den grunn off-side.
Les videre Å være ateist betyr ikke nødvendigvis å ikke tro på Gud. Å være ateist er å leve som om Gud ikke fantes, altså er ateisme en mulighet blant troende også — en fryktelig, destruktiv mulighet.
Les videre Vi katolikker tenderer vel til å se litt for mye på oss selv i speilet nå om dagen? Det er både kjedelig og uproduktivt, så la oss dekke våre speil med Abgars klede og heller skue mot Kristi åsyn.
Les videre Det sies om Dom Ranulf, den første abbeden av Lyse, som ankom Norge fra Yorkshire i 1146, at han rett og slett ved sitt eksempel 'gentem barbaram sub iugo Christi docuit mansuescere'. Det vil si: Han lærte et barbarisk folk — det norske folk — å bli mildt under Kristi åk.
Les videre Å si sannheten, kan være kostbart, men det frigjør; å gjemme seg bak en fasade av falske ord, derimot, er en form for fangenskap. Et sånt fengsel kan føles trygt en stund, men det er ikke der livet blomstrer og utfoldes.
Les videre Lar vi oss lede, føres vi frem på en vakker, meningsfull vei; en vei som ikke alltid er lett, men hvor selv de vonde etappene betyr noe. For vet dere: den store faren her i livet, er ikke å gjennomleve smerte; det er å lide uten å kunne erkjenne at også lidelsen kan ha mening.
Les videre Vi tenker oss utbrenthet som et moderne fenomen. Men det skal godt gjøres å finne klarere uttrykk for tilstanden enn i Moses’ desperate, nærmest blasfemiske bønn: “Jeg makter ikke å bære hele dette folket alene; er det slik du vil gjøre mot meg, så drep meg heller med én gang, og la meg slippe å se min ulykke”.
Les videre Å la seg konfirmere, er å erklære seg moden til å si ja på egne vegne til evangeliets fordring. Dere står her i dag, ikke lenger som barn, men som unge menn og kvinner.
Les videre Let us never forget that, if the Lord has given us the light of faith, it is so that it, through us, may be carried into dark places, not just to cast a cosy, homely glow under our own bed.
Les videre Not to answer violence with violence; to keep our hearts open towards those in need; to pray deeply in times of persecution; to be prepared for sacrifice: we know these imperatives well. Nonetheless, to find them embodied in a specific existence, be it one that unfolded 1100 years ago, is at once unnerving and thrilling.
Les videre L’illusion de l’autonomie est pour l’homme une espèce de vache sacrée. Une partie cruciale de l’itinéraire spirituel est la découverte des éléments de notre vécu, de notre personnalité qui nous tiennent captifs.
Les videre Vi tenker oss altfor lett troen som noe dennesidig; vi lever som om verden her og nå var evig. Vår oppfatning av kristendommen blir, som følge, lett både snever og gørr kjedelig.
Les videre Ein kirchlicher Körper der sich dieser Ordnung entzieht ist wie ein kopfloses Huhn dessen Anblick zugleich komisch und erschütternd ist. Es läuft zwar noch, flattert auch ein bisschen, aber kommt nicht weit, wie auch immer es seinen Weg nennt.
Les videre Den hellige Ånd hvisker i vårt øre: ‘Bare flytt litt på deg, du, så ser du det hele i et annet perspektiv; en nådefylt mulighet oppstår der du nå ser stagnasjon.’ Problemet er at vi blir vi stående på krava, i solstek og tørke, akkurat som Israel i ørkenen, oss ubevisst at en svalende oase åpner seg rett over åskammen.
Les videre Hvem tror på alvor i dag at vi ved slutten av vårt liv skal ha dette livet å svare for? Vi har da betalt skatt!
Les videre Et rosetog er en storartet ting; men mer skal til for å hele et trauma. Gode hensikter sikrer ikke en såret nasjons enhet og hold.
Les videre Israel er uforestillbart uten sau. Litt etter litt blir fellesskapet mellom folk og husdyr et bilde også på forholdet mellom Herren og hans folk; det var liksom det nærmeste å ty til.
Les videre Kun unntaksvis ser vi at Vårherre stå stille. Stort sett er han på vandrefot, hastende, opptatt av å kalle til omvendelse, av å drive ut den onde, av å helbrede syke—de tre former for virksomhet han idag betror apostlene.
Les videre Allerede en tid har du, Svein, vært, som Evy sier det, læresvein i Kirkens sakramentale tjeneste; nå skal du bli diakon, en enhetens tjener, en formidler av Guds faderlige omsorg. Jeg gjenkjenner i deg noe av den samme begeistrede iver som kjennetegnet Paulus i hans modne år.
Les videre